Kronisk kreativitet – en snikende lidelse uten utsikter til bedringEstimert lesetid: 5 minutter

Et kreativt hode løper maraton i tankene, men kommer aldri i mål. Nye ideer, gode og dårlige står i kø. Noen ganger ramler jeg så dypt ned i den kreative sonen at det går utover både søvn og mat, og det som best kan beskrives som positivt tankespinn med bismak kverner videre, selv etter at kroppen har sovna.

Jeg velger å kalle tilstanden for kronisk kreativitet, det har har alltid vært slik, og ser ikke ut til å gi seg, heller det motsatte.

Om det kan sidestilles eller sammenlinkes med  AdhdTurboGti kan jeg ikke uttale meg om.
Det er slitsomt å våkne i rykk og napp i løpet av natten, med sære drømmer, godt sammenblanda med prosjekter som jeg holder på med i våken tilstand. Det er ei suppe uten sidestykke, som mangler fullstendig mål og mening, og når man som mest trenger å slappe av og koble ut så er det jaggu da drømmeriene herjer som verst.

Parkerer jeg symaskinen en kveld litt for seint, litt for engasjert, så risikerer jeg å sy samme sømmen 248 ganger på repeat i drømme, eller mest nærliggende er vel en lightversjon av et mareritt. Når jeg tenker meg om så skjedde dette med skolearbeid også, den gang som «ung og lovende». Nå vet jeg ikke om jeg kan defineres som noen av delene lengre,  men «gammal og håpløs» klang ikke helt greit det heller. Kvelden før en matte-eksamen på videregående hadde jeg regna og pugga så infernalske mengder informasjon at da jeg våkna på eksamensdagen var jeg brennsikker på eksamen allerede var unnagjort. Etter å ha jaga tall innen alle regnearter hele forbaska natta i drømmeland var jeg helt utslitt, og hadde nok svidd ei sikring eller to. Selve eksamensdagen er fortrengt, og jeg tror jeg besto, men natta i forveien ligger friskt i minne, 20 år seinere…

Pintrest for sånne som oss (for jeg er vel ikke alene?) er å regne som et minefelt, og det forverrer et allerede tilstoppet utløp for ideer og prosjekter.
Hobbybutikker av ulike slag er også relativt vanskelig å forholde seg til, i den forstand at jeg har en trang til å skulle shoppe over evne om jeg først snubler inn i et slikt establisement. Med stjerner i øya mine, vet at jeg er sinnsyk, så kommer ideer om ting jeg egentlig aldri har ofret en tanke. Der, et sted mellom butikkhyllene står jeg som et tent lys og tror jeg har fått den beste ideen jeg noen gang har hatt, og i et svakt øyeblikk havner hobbyutstyr man aldri trodde man kunne trenge i handlekurven.

Det kan svi både økonomisk og mentalt når jeg kommer hjem med stæsh jeg ikke har tid til, eller støff jeg egentlig ikke burde ha tatt meg råd til. Jeg skammer meg en liten stund over manglende impulskontroll, men lar det passere, for det som kjøpes, SKAL brukes. Og jeg bor laaangt unna butikkene som virkelig får meg til å miste fatningen, så det er heldigvis lenge til neste gang jeg tråkker i fella på ny. Veeeel… en sannhet med modifikasjoner. Nettbutikkene ligger ikke lengre unna enn tommeltottane på tastaturet, og det hender jeg går på en blemme der også. Derfor er jeg er igrunn ganske glad for at jeg ikke har ubegrensede mengder med midler til disposisjon, jeg tror jeg har potensiale til å være et forbrukermareritt, med samlertendenser. 

Jeg må komme med en innrømmelse. Under julehandelen for et par år siden gikk det ei kule varmt. Jeg kjøpte garnpakke. Mønstergenser. Minstejenta skulle få en helmelksgenser, for det var det fineste jeg hadde sett på leeenge! Problem: jeg hadde aldri satt mine fingre borti mønsterstrikk. Angret, svettet, skammet meg litt, som hør og bør. Tanken streifet meg; Gi det i julegave til en strikkeglad mormor, og håpe på at genseren kommer tilbake i ferdig stand?
Alvorpraten med meg selv:
«Nei, ta deg sammen, dette fikser du! Nå tar du litt ansvar for din manglende impulskontroll i hobbybutikker, så tar du strafferundene både med og uten mønster, og så fikser du dette her sjøl. Punktum»

En vis sanger sang en gang at; 
🎵🎵Kast ikke bort en eneste fis, slipp den på glass, og legg den på is, du vet aldri når slikt kan komme til nytte. 🎵🎵

Det bærer husets skuffer og skap preg av. Ikke av fis på is, noen fis uten is kanskje, men det var vel ikke tema. Her finner man det meste som slipper farge; akvareller, pasteller, blyanter,oljemaling og akryl, tusj, penn, tusjpenn og tavlekritt. I tillegg kommer alt annet av materialer og utstyr som kan males på, tegnes på, tusjes på, pusles, formes, perles, klippes, limes, syes, strikkes, eller filtes.  

Ofte spekulerer jeg på hva som er årsaken til at jeg ikke greier å holde meg til en hobby, jeg dras i mellom så mange aktiviteter og prosjekter at jeg kan bli halvsprø av mindre. Tid til å perfeksjonere og utøve sin egen greie hadde vært fint. Av og til misunner jeg de som blir SKIKKELIG gode på sitt område, det har kanskje vært deilig og fått føle på en slik dedikasjon og lidenskap for én ting, men istedenfor prøver jeg febrilsk å lære litt om alt. 
Et problem er jo at lærdommen sitter litt løst. Noen utpreget klisterhjerne har jeg ikke, jeg lærer av se, repetere og øve. Når jeg slutter å øve, forsvinner kunnskapen til et annet sted, veit ikke hvor, til den plassen man lagrer det å kunne sykle kan det ikke være. Takk og lov for Youtube og det store nettet! Hvordan gjorde folk alt slik man ikke hadde peiling på før, uten how-to-videoer, forumer og strikkegrupper på Facebook??

Det må mye oppfriskning til før jeg husker hvordan man for eksempel strikker rett og vrang, øker og minker og den slags når strikketøyet har ligget i en kurv lengre enn noen uker. Litt upraktisk når det ligger en mønstergenser som halvferdig prosjekt, og venter på å slippe løs av pinnene. Forrige voksengenser tok 3 år! Så vil det si at jeg har enda et par år og gå på før jeg trenger å bekymre meg nevneverdig over tidsbruken?

Har du én eller flere hobbyer? Herjer du rundt slik som meg, eller har du funnet roen, med tegnesaker, strikkepinner, toppturer eller hagearbeid?

Kronisk kreativitet – en snikende lidelse uten utsikter til bedring
Stikkord:                                             

Legg inn en kommentar