Introvert Ekshibisjonist – Flåklypa editionEstimert lesetid: 3 minutter

(Før du leser videre, dette har ingenting med blottting eller annen uanstendig oppførsel å gjøre – tror jeg….)

Jeg har alltid skjønt at jeg ikke er spesielt dyktig på dette med sosialisering, antennene peker litt i alle retninger. Jeg trives godt i eget selskap, er stille og reservert ute blant ukjente, blir fort sliten av å forholde meg til mange fjes og mye støy, og er ikke så gira på oppmerksomhet, så nettverksbygging er et fremmedord for meg. Jeg er introvert, med alle de ulemper og fordeler det medfører ( jo, det finnes faktisk noen få fordeler også, men de har jeg glemt av i forbifarta!)

Etter å ha blitt godt voksen har jeg skjønt at sosial angst også er en stor del av dette bildet, disse vonde følelsene av å ikke strekke til eller passe inn. Jeg har alltid hatt vansker med å skape varige relasjoner, fordi jeg er redd for tillitsbrudd, redd for å miste noen jeg knytter meg til, redd for å ta for mye plass, redd for å ikke bli likt, redd for å si noe jeg ikke burde sagt, og redd for å ikke si noe jeg burde. Mange år med terapi har ikke løst opp i denne floka, selv om jeg har det vanvittig mye bedre med meg selv nå, enn for bare 5 eller 10 år siden.

Skillet mellom introversjon og sosial angst føles ganske flyktig og uhåndgripelig, og jeg har forsatt problemer med å si at noe skyldes det ene eller det andre, det må bare godtas og jobbes med. Dette er heavy greier, så jeg legger ikke i vei inn på noe dypdyk i arkivet i dette innlegget, det får komme som små og store snublesteiner i framtidige innlegg.
Så var det den overskrifta da. Det er jo helt klart noe annet som også skal få kasta lys på seg i dette innlegget:

Sakset ut av Store Norske Leksikon:
«Ekshibisjonisme er trang til å vise seg frem. Dette er et personlighetstrekk som innebærer en stadig trang til å være i sentrum for andres oppmerksomhet.» 

Les mer i Store norske leksikon:
blotting

Ved mormors hellige krumkaker , så sverger jeg at jeg skal ikke ta det SÅ langt! Uheldig link den siste der ja…

La meg forklare hvordan dette kan foregå, på innsiden:

Skaperen: *Installerer to motstridende personlighetstrekk i en og samme stakkar* -ler deretter høyt og lenge.
Skaperverket (det er meg det da, om du lurte): jammen for faen da….! Var DET virkelig nødvendig??

Dypt inne i systemet bor det en frekk liten jækel av en parasitt, som syns oppmerksomhet er helt fantastisk. Denne frekkasen vet hvilke ressurser vertsorganismen besitter, og vil gjerne sole seg i glansen og få litt kredd når verten får til noe beundringsverdig, uansett om det er verdt å klappe for eller ei. Parasitten sitter ved øret til verten enkelte dager når stakkaren spaserer forbi speilet, og den piper med skingrende røst «How u doin!? Looking GOOD! Smil til verden, stikk deg fram!» Verten hysjer vekk den iltre pipingen, snøfter til speilbildet sitt og haster videre i en sky av selvforakt. Verten har svært sjelden øre for hva den frekke parasitten prøver å fortelle, fordi det som sies virker ikke å være synkronisert med hverken selvbilde eller realitet. Eller?

Har du sett noen av filmene om Flåklypa? Persongalleriet derfra kan på en enkel måte forklare den åpenbare og motstridende bristen det er å være en introvert ekshibisjonist.

Solan Gundersen er den personifiserte morgenfugl, nonchalant utruga i ei osp attmed Glåma. Han er barnefødt optimist med strikkeskjerf, filttøfler og tildels lav moral. For Solan er det vanseklige en bagatell, det umulige en utfordring.

Ludvig er et B-menneske med utpreget høysnue og tydelig angst for gjennomgripende forandringer. Ludvig er personlig pessimist, saktmodig og trives best i utkantstrøk. Hans klassiske kommentar til det meste er «Det er fali’, det»

Forestill deg disse to, fanget i en kropp, og der har du egentlig meg….I det store og det hele var det oppdagelsen av denne innvendige kulturkræsjen som fikk meg til å søke utover etter HJÆLP, og finne alternativer til å la introversjonen og angsten få stoppe all utfoldelse! 
Hvordan lære seg å leve med så dyptgripende motsetninger, når min indre Solan Gundersen alltid har vært undertrykt, knebla og holdt innestengt i kottet under trappa? Ludvig har vært ledestjerne og tempoholder i alle år, mens kun noen halvkvalte piip har hørtes fra Solan i ny og ne. Tenk for et spetakkel Solan kan stelle i stand om han får FOR mye spillerom om og når han slippes ut av kottet?Jeg tror jeg nevnte at innlegget ikke skulle inneholde noen form for uanstendig oppførsel noen linjer lengre opp (note to self).

Framtidige innlegg kan jeg ikke garantere for, akkurat her og nå.
Free the exhibitionist!

Introvert Ekshibisjonist – Flåklypa edition
Stikkord:             

Legg inn en kommentar