En gang junkie, alltid junkieEstimert lesetid: 8 minutter

De lærde strides om alvorligheten til sukkeravhengighet. Noen forskere mener sukker er like avhengighetsskapende som kokain, etter at de har sett på hva søtstoffet gjør med mus- og rottehjerner. Andre forskere mener at dette er fullstendig absurd.  Kall det hva du vil, men jeg velger å stemple meg selv som en junkie. En sukkerjunkie. Jeg er karboman. Karbohydrater, raskere enn hele Ingebrigtsen-klanen, har vært en av mine store laster her i livet, og det har tatt mange år å finne den smale sti.

Jeg har hatt et trøblete forhold til mat , kropp og vekt så lenge jeg kan huske. Badevekta er dønn ærlig, men den gir deg bare et tall, værsågod, deal with it as you like. Det andre problemet var jo et speilbilde som løy til meg, uansett hva vekta hadde rapportert. I hodet mitt var jeg tjukk, lat og treig, selv når jeg hadde en kropp som idag ville vært ansett som sterk og atletisk.

Spiseforstyrrelser og intoleranse?

Mat har vært både kos og trøst. Løsninga på stress, angst og bekymring var ikke lengre unna enn kjøleskapet, fryseren eller kjøkkenskuffen med snop, handla inn i store mengder, lagra, gjemt unna for en gråværsdag, både bokstavlig talt og mentalt. Viste du at overspising er den vanligste spiseforstyrrelsen, og samtidig den minst kjente? Om du ønsker mer informasjon om spiseforstyrrelser er ROS – rådgivning om spiseforstyrrelser riktig sted å starte, så får jeg se om jeg graver fram noe gammelt smuss og egne erfaringer.

Jeg lurte også på om jeg kunne ha reaksjoner på ulike matvarer, men visste ikke hvor problemet lå. Media hadde jo i flere år skrevet om glutenintoleranser og alskens allergier, som om det skulle være trendy som fy, og jeg ville jo ikke være en del av den statistikken, men når vafler, loff og hveteboller sendte meg på ramma med mageknip kort tid etter at jeg hadde gafla det i meg, så skurret noe, motesak eller ei. Tester og prøver ga ikke noe utslag, hverken på det ene eller andre, som mange andre kunne fortelle om, så etter noen turer hos legen var jeg like langt.  

Mengder kan selvfølgelig ha noe å si; Èn bolle, eller èn vaffelplate var dessverre et ukjent begrep, jeg er sikker på at det meste kan ha lakserende effekt, bare mengdene blir store nok, bare les det med liten skrift bakpå pakken. Eller, det var kanskje tyggis og pastiller det gjald?

PCOS og lavkarbo

For mange år siden hadde jeg lest om forskning fra blant annet Karolinksa Institutet i Sverige, som viste at et kosthold lavt på karbohydrater kunne være gunstig for meg som har PCOS – polycystisk ovariesyndrom (si det fort 10 ganger!). PCOS kan bringe med seg et vell av plager, som for eksempel uregelmessig menstruasjon, hårvekst alle steder der en ikke skulle tro at slikt kunne gro, kviser og uren hud, overvekt og ufrivillig barnløshet. Jeg kunne krysse av på nesten alle, bortsett fra barnløshet, noe dessverre 7 av 10 kvinner med PCOS har problemer med. Gjør noen søk på  lavkarbo, med eller uten tilleggsordet pcos, og du sitter igjen som et like stort spørsmålstegn etterpå som før du begynte! Informasjon fra helsemyndigheter finnes det lite av, for lavkarbo er ikke forenelig med norske kostholdsanbefalinger.  Forskningen fant jeg. Den var ganske klar på hva en kostomlegging ville kunne bidra med, men den var spesielt rettet mot nedsatt fruktbarhet og ufrivillig barnløshet, så mistet jeg interessen. For en stund.  

Tanken hjemsøkte meg oftere og oftere. Hva om jeg legger om, får bedre helse og kan gå ned i vekt som en bonus? Naturlig nok var jeg svært skeptisk til å utelukke nesten en hel makronæringsgruppe, karbohydratene. Jeg hadde innsett at en omlegging av kosthold ikke var en midlertidig greie om det skulle gi positive utslag på sikt, men hjelpes meg, det virket så himla uoverkommelig. Tanken på måtte forsake både grov og fin gjærbakst, pasta, ris, juice og mange ulike melkeprodukter var kvalmende, DETTE var det jeg levde på. Hva kan jeg spise og drikke da?? Og hva med påmmfri, potetgull, melkesjokolade, og posen med smågodt på lørdagen (og alle de andre dagene…!). Junkien var ikke klar for avsukkring.  

Enda et problem er at overvektige kvinner med PCOS har forhøyet risiko for utvikling av ulike følgesykdommer, slik som diabetes 2, stoffskifteproblemer og hjerte-kar-sykdommer. Familiehistorikken inneholdt hele miksen. BMI’en hadde gått fra overvektig til fedme etter at sistefødte kom til verden i 2016. Vekta rikka seg ikke etter endt amming og babytid, selv etter å ha økt aktiviteten og satt fôring på nødbluss. En jojoslanker hadde feilet, igjen… DET var dråpen…

Going cold turkey

Høsten 2017, etter noen måneder med research, medlemsskap i ulike lavkarbogrupper på fjesboka, og etter å ha skummet gjennom noen bøker om keto for noobs (lavkarbo for nybegynnere), gikk jeg all in – og bortimot cold turkey, selv om det ikke var anbefalt! En gang junkie, alltid junkie, jeg kutta tilførselen tvert, for å bli ferdig med det, først som sist!

Det finnes mange tilnærminger til lavkarbo. Jeg endte på å velge en ketogen diett, med høyt innhold av fett, moderat proteinmengde og lavt innhold av karbohydrater, også kalt LowCarbHighFat. På en slik diett vil kroppen danne ketoner når fettsyrer og fett forbrennes. Dette skjer som resultat av at kroppen produserer så lite insulin at den ikke får brukt sukker som forbrenningsstoff. Med et lavt inntak av karbohydrater, vil man ha et jevnt stabilt blodukker, og en lav produksjon av insulin. Insulin er nødvendig for at kroppen skal kunne benytte seg fullt ut av sukkeret i blodet, og når ikke cellene får sukker/karbohydrater, tar de i stedet for seg av fettreservene – som brensel i muskulatur, hjerte, nyrer og hjernen. Ketoner er et biprodukt av denne fettforbrenningen.

Keto flu var det første jeg ble advart om, da jeg diskuterte oppstartsplaner med garvede lavkarbere; Kvalme, forstoppelse, hodepine, utmattelse og ekstrem søtsug er vanlige bivirkninger for en kropp som brått må omstille seg til en  ketogen diett. Huhei! Check, check, check, check og check. Det er ikke helt fritt for at jeg lurte på om siste time var kommet når jeg satt på ramma og produserte murstein, sponplater og annet massivt, med hodepine av en annen verden, så utmattet at jeg mest ville legge meg flat ut på gulvet foran dass for en hvil midt i arbeidet. Både toppetasje og kjeller satt ut av drift… Unnskyld, det er mer info enn noen hadde bedt om.

Resultatene tikker inn

Jeg hadde vært ute en vinternatt før, noen fødsler og annet småtterier som kan godskrives boka med urkvinneegenskaper. Har aldri ansett viljestyrke som min greie, men jeg kom meg gjennom dritten, keton-influensaen, abstinenser og gud vet hva. Søtsuget forsvant brått som dugg for sola, på 6-7 uker hadde jeg droppa 15 kilo, og jeg hadde ikke vært sulten en eneste gang. Det er nok viktig å nevne at den svært inspirerende vektnedgangen de par første ukene vannvekt. Men vektnedgangen fortsatte den, til jeg stabiliserte meg på en normalvektig BMI og minus 25 kg.    

Andre ting foregikk samtidig. En slags tåke lettet fra inni hodet, og jeg følte meg lettere ør, og tussete, av ren fryd! Uren hud forsvant sakte men sikkert, men jeg røyta… og røyta… Og de som vet hvor mye hår jeg har på hodet, kan skjønne at når jeg blir bekymra for en framtid som blank på toppen, ja da er håravfallet stort! Det rettet på seg heldigvis, etter en tid, og er normalt når mange hormoner er i endring, som nok har vært tilfelle hos meg, med tanke på PCOS. Menstruasjonen som hadde vært så uregelmessig at tidfesting av svangerskap var umulig før etter ultralyd i alle tilfeller, klokker nå inn på 29 dager blank, og repeat. Driter jeg meg ut med store utskeielser i juletida for eksempel, så er det nesten garantert at alt forskyves med mange dager, og er en god pekepinn på at jeg må skjerpe meg. Rene hallelujastemning tenker du kanskje, men det var stort for meg, og er fortsatt stort!  

«men, hva spiser du da?»

Det er viktig å fjerne fokuset på alt man ikke får spise, men heller konsentrere seg om all den deilige næringsrike maten man faktisk kan leve av istedet. Jeg får ofte spørsmål om «men, hva spiser du da, bare egg og bacon??» Svaret er at jeg aldri har spist så variert før, og jeg kan garantere at jeg skal skrive mer om det.

Lavkarbo, i sin reneste form er naturlig glutenfritt, og diabetesvennlig. Lavkarbopolitiet har nok en mening om mangt om de hadde sett innholdet i min kjøkkenskuff, men jeg er ikke superstrikt slik jeg var i starten. Vi er tross alt en familie som spiser sammen, selv om mitt kosthold skiller seg mye i fra resten. Hele gjengen har lagt seg til litt sunnere vaner i form av mer grønnsaker, mer ren mat, og mindre godis, men lavkarbobiten er det i hovedsak jeg som driver med fulltid.  

Bare èn pepperkake!

Noen lavkarbere har faste dager for utskeielser og høykarbo. Har prøvd jeg også, men det funker virkelig ikke. Juletider er som nevnt over ganske krevende. Pepperkaker og pepperkakedeig(!) er som kryptonitt, jeg blir svak og svært mottagelig for fristelser når krydderlukta brer seg i heimen, og går rett i saksa, hvert år! Fråtseren vekkes til live, som en varulv i fullmåne, og i kveldsmørket når julefreden har senket seg, og pepperkakeboksen står ubevoktet slår jeg til. Skulle det ligge en halv pepperkakedeig på kjøl, er ikke den heller trygg. Det er deig for pokker… Flaut!  

Etter en høykarbofest blir jeg raskt fysisk uvel, begynner å lukte rart, opplever svingende humør og kroppstemperatur, utmattelse, kviser pipper opp som paddehatter, kroppen lagrer vann og hele meg blir pløsete og rar, og det virker som om kroppen ikke klarer å regulere om den skal brenne karbohydrater eller fett. Ramler jeg skikkelig utpå, så finner jeg ikke veien tilbake til den smale sti på lang tid, hodet blir tåkete, tenker ikke klart, og etterhvert vil gammelt rusk i maskineriet virkelig tre fram i lyset igjen. Vekta flyr opp, selv om det er viktig å merke seg at det meste er vann i starten, men fortsetter jeg karbokalaset så vil kroppen begynne å lagre for magrere tider, og da er det alt annet enn vann. Som regel møter jeg veggen et eller annet sted og innser hva jeg driver meg, og får staket ut kursen på ny. I starten var jeg nok i overkant hard mot meg selv når jeg ramla av lasset, men har innsett at en eller flere feil ikke skal få ødelegge for den store helsegevinsten jeg har opplevd de tre siste årene.

Det er ikke det man spiser mellom jul og nyttår som er ødeleggende, men det man spiser mellom nyttår og jul!

En gang junkie, alltid junkie
Stikkord:                                 

Legg inn en kommentar