Viken Senter – Spor av himmel, smak av jordEstimert lesetid: 7 minutter

De som kjenner meg, drar kanskje kjensel på denne teksten, deler av den delte jeg for 5 år siden, som et av mine spede forsøk på å åpne opp om hva jeg balet med, mentalt sett. På grunn av den forargelige skrivekløen jeg pådro meg for litt siden, så kommer den i oppdatert versjon, til lesers glede eller frustrasjon, ta det som du vil.


Å utlevere sitt innerste for «hele» verden blir stadig mer vanlig. Noen applauderer det og andre hater det, alt etter budskapet som deles, men uansett reaksjon ser jeg nødvendigheten av enda mer åpenhet, for det å være psykisk syk skal ikke være synonymt med å være steine gal. Likevel er det et enormt tabu å snakke om sin egen psykiske helse om den ikke er tipp topp. Jeg har gjort det før, og jeg velger å gjøre det igjen, og igjen, og kanskje igjen.

Stopp verden, jeg vil av!

Jeg tror at vi som har fått en del ekstra bagasje å dra på, har vanskeligere for å holde oss fast på denne karusellen som livet består av, med utdanning, klatring i karrierestiger og bedrive noe så grunnleggende som selvrealisering, fordi presset og stresset om å være vellykket bare øker år for år. For å tåle medgang og motgang må man evne å gi seg selv omsorg. Ikke alle har lært det, andre mister evnen de kanskje en gang hadde. Noen er så selvkritisk at de har bortimot et hatforhold til seg selv, egen kropp, tanker og følelser. Jeg var blandt disse, min indre kritiker skrek til meg med utestemme hver eneste dag, helt siden jeg var barn. Det går bedre nå, med en nyvunnet respekt for kropp og sinn, og en tro på at jeg fortjener bedre. På dårlige dager er kritikerens røst fortsatt høyere enn jeg klarer å overdøve, og for en stund kan jeg miste fotfestet fullstendig. I dag vet jeg at om jeg faller, og selv om det blir stygt, så vil jeg klare å reise meg og finne balansen på ny. Slik var det ikke før.

Sorte hull i eget lille univers

Store deler av ungdomstida og mitt voksne liv har bestått av å klamre seg fast til en slags eksistens, mens jeg har håpet på bedring, og ventet på å bli levende. Depresjon og sosial angst har preget hverdagen siden starten av ungdomsskolen. Mange ganger grov jeg meg så langt ned i min egen elendighet, at tanken på å klatre opp fra det sorte hullet der og da virket uoverkommelig, og tanken streifet at beste utvei ville ha vært å avslutte et liv som jeg ofte følte manglet både mening og verdi. Ei tynn lysstripe av håp var alt som holdt meg igjen når de destruktive mørke tankene herjet som verst, et håp om at alt en dag skulle bli bedre. Dette håpet lyser klarere enn før, JEG er sterkere, og jeg holder fast ved håpet, hardere enn noen gang, og tror jeg kan få det enda bedre!

Jeg velger å tro at det er mer kunnskap om barn og unges psyke idag kontra tidlig 90-tall, slik at hjelpetiltak kan settes inn på riktig måte tidligere, og at andre i liknende situasjoner skal få oppleve medgang, god egenomsorg og kjenne at livet er verdt å leve, før skaden har blitt altomgripende, i istedenfor for at man som ung og ung voksen skal måtte oppleve å bli kasteball mellom behandlingsinstitusjoner og offentlige instanser fordi man ikke takler det livet har å by på, slik jeg var i alt for mange år. Denne runddansen bryter ned et menneske like mye som sykdommen selv.

Man finner ikke løsningen, før man innser at man har et problem

Løsningen har jeg lett etter i over 20 år allerede, men i det skjulte og nesten alene, uten og egentlig kjenne problemets sanne ansikt. For 5 år siden, på denne dato befant jeg meg i Bardu, «nyinnflyttet» ved vakre Viken Senter, under vingene til familieteamet, hvor jeg skulle tilbringe flere måneder som pasient. Viken er en fantastisk plass, hvor de ser mennesket som individ med alle dets sterke og svake sider, og jeg var ikke bare et nummer i rekka og en hel masse utfordringer og «syt».

«Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at det var livet!» – Denne fant jeg i leiligheten vår, noen har hatt en aha-opplevelse!

Jeg er glad eg hadde en behandler på hjemstedets distrikts-psykiatrisk senter som tenkte at dette kunne passe meg, jeg er stolt over at jeg var tøff nok til å takke ja, da svaret på henvisinga kom, jeg føler meg i ettertid vanvittig privilegert som fikk et tilbud om langtidsopphold, og er utrolig takknemlig for at jeg fikk ha familien rundt meg hele denne tida, jeg hadde neppe dratt til Bardu alene.

c-PTSD, [kompleks posttraumatisk stresslidelse]

På Viken fikk problemet mitt et ansikt, etter alt for mange års famling i mørket. På grunn av et nitidig arbeid og et hardkjør uten like, med terapitimer og diagnostisering så effektivt og målrettet som jeg ikke har opplevd maken til i alle mine år som pasient innen psykiatrien, så fikk jeg svaret på hva som har fått herje i så mange år; Kompleks posttraumatisk stresslidelse. For meg var det et relativt nytt og ukjent begrep, og en lidelse jeg inntil da hadde gått utifra krigsveteraner kunne komme hjem med i bagasjen. Så feil kan man ta.

Når PTSD blir sett på som kompleks type, så er dette ofte å anse som en konsekvens av en dyp utrygghet man tar med seg fra barndommen og inn i voksenlivet. Ofte på grunn av en kombinasjon av to eller flere faktorer, som for eksempel en utrygg omsorgssituasjon under oppveksten, overgrep, alvorlig mobbing, ulykker og andre typer traumer som barn i en perfekt verden ikke skulle vært utsatt for.

Fjellvettsregel nummer 7: bruk kart og kompass, vit alltid hvor du er.

Det man har opplevd på kropp og sjel kommer til uttrykk i mange ettervirkninger, med symptomer som for min del oppsummerte omtrent hele min psykiske helse i et jafs. Det forklarte depresjonene som kom som perler på en snor uten pustepauser imellom, panikkangst, tankekjør, mareritt, søvnproblemer, relasjons- og tillitsproblemer, tilpasningsvansker, konsentrasjonssvikt og fortrengte minner. Lista var enda litt lengre, og det var slik en befrielse at noen endelig så helheten, og ikke bare forsøkte å flikke og lappe litt på depresjonen, og plukke og pille litt borti angsten, i periodene der disse brant som verst under beina på meg.

Viken ga meg et kart som stemte med terrenget, og mange nye knagger å henge ting på, som jeg inntil da hadde manglet fullstendig. Noen samler på diagnoser, jo flere jo bedre, andre kan ikke tenke seg å bli «stempla» i det hele, men jeg innser at dette er det som skal hjelpe meg på veien mot å bli frisk, og at en diagnose kun er et hjelpemiddel for å kommunisere til omverden om hvor skoen trykker, og om det er en mus eller en elefant som står på skotuppen.

Behandling i tre faser

Behandling av kompleks PTSD er tidkrevende, og det finnes ingen lettvinte løsninger, små steg er veien mot målet. Og håpet er der, om at jeg en dag skal være sterk nok og trygg nok til å takle ALT det livet kaster i min retning!

Fase 1, består av stabilisering, en prosess som for mange kan ta så mye som 6-8 år. Den gangen på Viken hørtes dette fryktelig, fryktelig lenge ut, og det var svært vanskelig å forsøke og se framover. Når jeg i dag ser bakover, skjønner jeg hvorfor det er så tidkrevende, for årene jeg føler at jeg har mista til tungsinn og angst, har blitt så alt for mange. Det krever et møysommelig arbeid og tålmodighet for å rette opp i slikt, skaden ble tross alt ikke til på en dag.

Det å stå i en krevende livssituasjon over lang tid gjør at man gjør dumme valg, man begår ugjennomtenkte handlinger og sier ting man neppe ville gjort under normale omstendigheter på grunn av svekket dømmekraft. Derfor er det så viktig for meg å bygge en bedre vei for meg og mine, i stede for å fortsette etter den uforutsigbare stien jeg vokste opp langsmed, og deretter fulgte i så mange år. Muligheten til at ta dette veivalget fant jeg på Viken, det var en bevisstgjøring og en oppvåkning som forteller en del om hva stabiliseringsfasen for meg har handlet om. Det å få et bredere toleransevindu, trener opp evnen til å takle vanlige hverdagslige utfordringer i en så stabil og forutsigbar tilværelse som mulig, ved hjelp av terapi og trygghet. Det betyr rett og slett at jeg lærer meg bedre egenomsorg, for å ta vare på meg selv og familien.

Fase 2 handler om mer direkte bearbeiding av underliggende problematikk, altså traumeminnebearbeiding. Derfor er fase 1 så viktig, man må bli sterk nok til å tåle og oppsøke de mørke krokene, som mange med c-ptsd har fortrengt, lagt lokk på, og forsøkt å glemme etter beste evne, og det uten å bli tatt med i dragsuget av vonde minner, eller bli overveldet av følelsene som kan komme som en flom. Kropp og sinn husker, alt.

Fase 3 går på opprettholde endringene man har jobbet så hardt for, og for å kunne orientere seg på ny. Dette sees gjerne på som selvutvikling. Hvor mange år det tar for å komme dit, om man i det hele evner dette, kan ingen spå, men håpet er jo der!

Ingen snarveier – min helse er mitt ansvar

Jeg jobber fortsatt med å lære meg nye mønstre og avkode de gamle, ettersom hodet har grodd fast i feil spor i så mange år. Dette er visstnok et resultat av helt normale reaksjoner på unormale hendelser, og det som den gang handlet om instinkt og beskyttelse av seg selv, er i dag reaksjoner som i de fleste tilfeller er både irrasjonelle og bortkastet.

Det er viktig for meg å understreke at dette innlegget ikke skrives for å anklage eller ansvarliggjøre andre for min psykiske helse, men heller kan sees på som et regnskap for og med meg selv, om hvordan ståa er, hvor veien har gått hittil, og hvor det bærer videre.

Jeg skal visstnok tilbake til Viken en vakker dag, mutters alene, for å gjøre litt mer oppvask. Er det for tidlig å grueglede seg?

 

Viken Senter – Spor av himmel, smak av jord

Legg inn en kommentar