Jeg fikk en glimrende ide! Nei, vent… jeg kan jo ikke sy…Estimert lesetid: 6 minutter

Veien fra idé til konkret prosjekt kan ofte være lang. Ideer kan ligge til gjæring i årevis, støve ned, forsvinne i vrimmelen. Disse dukker av og til opp som vellagrede små skatter som har fått godgjøre seg til perfeksjon.

Andre ideer surner fort, og de går rett i restavfallet om de kommer fram fra glemselen uten å gi akutt kreativ tenning.
Som du skjønner så kan lagringsprosessen øke de gode ideenes verdi, slik at de må omsettes i konkret prosjekt med det samme de kommer opp til overflaten.

Overdose

Noen ganger kommer ideene flyvende tett som hagl, og det innebærer plutselig for mange prosjekter igangsatt samtidig. 
Har vi lært noe av sinnasnekkern, så er det at man skal ikke starte på et nytt prosjekt før man har fullført det man hadde startet, og det gjelder ikke bare når man pusser opp og bygger hus, men også i aller høyeste grad for oss kronisk kreative.

Slike kreative overdoser medfører at jeg tar meg fullstendig vann over hodet, alt flyter utover og alle prosjekter sauses i sammen til en grå og uformbar masse.  Prioriteringsevnen virker ofte  å være totalt fraværende, og i stede for full fart forover, pleier det å bli full stopp, og på stedet hvil.

Det som først var en brennende pasjon og et altoppslukende engasjement kan fort slukke etter en slik overdose, og selv med hurtig og målrettet akutthjelp er det ikke alltid prosjektet har livets rett.

En skikkelig realitetsorientering må til for å plukke opp tråden og fullføre, først en og deretter den neste.

Noen ideer er mer seigliva enn andre, og av og til må jeg lære meg helt nye ting for å få utført det som har fått kverne noen runder for mye. På lista over ting jeg har lyst til å gjøre, har det i flere år ligget en stabel med syprosjekter. Problemet alle disse årene har imidlertid vært at jeg kunne jo ikke sy. Inntil i fjor høst!

Fermenterte ideer

Etter å ha sett flere runder med både det norske og britiske symesterskapet med fascinasjon og beundring i blikket, fulgt mange kule og råflinke sydamer og symenn på instagram, og fortatt å fylle opp tavlene på pintrest med ting jeg ville gjøre, men ikke evnet å få til, fant jeg et kurs for likesinnede med kunnskapsmangel på symaskin, og en god slump lærelyst. Kulturskolen i kommunen kjørte kurs over 10 kvelder på totalt 20 timer.

Fatalt, overtenning, kjøpte symaskin, med god hjelp fra en med førerkort på Husqvarna, før jeg egentlig hadde skjønt hvilken vei som var opp-ned og att-fram… Jaja, impulskontroll og de greiene der. Bruksanvisninger er en fin ting. Og jeg fikk jo noenlunde dreisen på det etter 20 kurstimer, og kjørte like godt på med 20 timer til når vårens kurs satte i gang.

Problemet NÅ er jo bare at lista er like lang, kanskje heller lengre enn før symaskinen kom i hus, og de ideene som sto øverst på lista står der fortsatt. Fordi, ehm… jo, neida, jeg fikk en del andre ideer underveis…  Og øh… Kompetansenivået må nok enda noen hakk opp, før jeg kommer i gang med det som var årsaken til at jeg ville lære å sy, først som sist. Når sant skal sies så har jeg faktisk sydd en del småting som jeg er skikkelig fornøyd med.

Nye utfordringer venter!

Det har visstnok starta opp nytt kurs denne høsten som kanskje kunnet hevet kompetansen enda noen hakk, men lurer på om jeg kanskje er liiitt for seint ute med påmelding gitt! Det gjør i grunnen ikke så mye, for jeg har alliert meg med en dreven pedaltråkker og enda en fersking, og vi skal gi oss i kast med… trommevirvel!

KLÆR! 2 hettegensere skal til pers, og jeg kjenner at det klør i pedalfoten mer og mer, ettersom pakke fra Stoff&Stil nærmer seg!

In tha hood

Min hoodie skal syes i myk og deilig army/batikkfarget børstet isoli, med svart ribb rundt nerkant av ermer og hofte, svart hettefôr, tykke svarte hettesnorer med snorender og maljer i svart matt metall.

Jeg liker å innbille meg at dette blir en rett fram råtøff hoodie, og kan godt se meg selv ikledd herligheten!

Oppskrift på hvordan man lærer av sine feil…?

Så var det å overkomme utfordringene underveis da, sånn som å forstå ei oppskrift, trinn for trinn. Slike oppskrifter har tendenser til å være like uforståelige som latinsk, gresk, og alt det der. Og jeg har en lei tendens til å ikke lese og FORSTÅ hele oppskrifta før jeg setter igang. Kan jo lese og skrive, men oppskrifter er virkelig ikke mitt bord.

Har gått en del skeis under matlaging også på grunn av skumlesing, sånn som å ikke lese siste linja, om at ovnen skal forvarmes til 180 grader, FØR man setter i gang med å bake, og det hele ender med å punktere hele kaka fordi man må vente på at ovnen skal bli varm. Der og da tenker man i sitt stille sinn at «Den feilen gjør jeg IKKE igjen», men ikke alle har en like god evne til å lære av sine feil, og jeg er kanskje en av dem?

Sprettekniven, min følgesvenn i nøden

Jeg er ikke ukjent med sprettekniv og saks, for å si det sånn, så har jeg lest oppskrifta feil mer enn en gang. Jeg har stått fast ganske mange ganger på hvert eneste prosjekt, sydd feil deler sammen, sydd feil sider sammen, generelt sydd et eller annet feil. Selv der oppskrifta ser ut til å være idiotsikker(!) har jeg bomma stort, og har dermed måtte plukke i stykker gudene veit hvor mange meter søm bestående av x antall meter sytråd…

Learning by doing, kalles det visstnok, det tar bare litt tid, tror jeg? Siste søm jeg spretta opp var over tre meter lang, tok sin tid gitt. Jeg hadde sydd samme fôr og ytterstoff til et rundt leketeppe/pose feil, og sømmen gikk langs kanten på en sirkel, som var 1,4 meter i diameter, så matematikken tilsier at den sømmen bestod av en god del meter tråd. Trådbiter over hele huset i flere dager etterpå!

Fin og funksjonell ble den jo til slutt, og den spiser MYYYYE duplo-klosser.

Uanonyme stoffmisbrukere

Jeg har ikke tafsa noe særlig borti sånne stretchy tøyogbøy-stoffer som isoli, ribb og jersey. Hører rykter om at de faktisk kan bøye og tøye mens man prøver å tvinge de sammen i skjønn syforening. Gruegleder meg allerede, og kjenner allerede litt på frustrasjonen som jeg vet vil komme før eller siden. Det er viktig å være forberedt, også mentalt.

Jeg skal selvfølgelig bevæpne meg med sprettekniv, og andre skarpe våpen, slik at enhver sømfadese kan ordnes opp i, hardt og brutalt, før det hele eskalerer ut av kontroll. Så må jeg kanskje passe på å ikke skremme vekk resten av syklubben da, en for aggressiv framtoning mens man bedriver stoffmisbruk gagner vel ingen?

Heimlaga – yei or nei?

Dette blir første forsøk på å lage et klesplagg til meg selv, og blir det noen form for suksess, slik at plagget henger sånn noenlunde sammen, og ser litt ålreit ut, så kan det vel hende at ungene ikke går trygt lengre? Bruker barn hjemmesydde greier, eller er det gruuuuusomt og fryktelig teit at muttern, eller fattern for den saks skyld, har raska sammen noe ræl en kveld bak symaskina…?

Nu vel, man skal jo ikke selge bjørnen før skinnet er skutt, eller noe i en duren, så nå skal jeg pakke bort tastaturet, og heller se å få orden i sysakene, for de har jeg ikke sett på et drøyt halvår. 

Jeg fikk en glimrende ide! Nei, vent… jeg kan jo ikke sy…
Stikkord:                                 

Legg inn en kommentar