Verdensdagen for psykisk helse – #SPØREstimert lesetid: 4 minutter

Denne teksten er gjenbruk. Det er jo i vinden som fy for tiden, og fornuftig ressursbruk? En terapiblogg/psykobabbelblogg med respekt for seg selv bør vel også ha noe relevant å komme med på Verdensdagen for psykisk helse!

#Spør

Tema for 2020 er «Spør mer». Årets kampanje har som mål å oppfordre oss alle til spørre hverandre hvordan vi har det, vise interesse og vennlig nysgjerrighet. Ved å spørre lærer vi mer, blir bedre kjent og kan finne ut om noen har det vondt. Å spørre kan med andre ord, gi god psykisk helse.

Jeg skrev teksten nedenfor i anledning  verdensdagen for psykisk helse i 2014, som et første forsøk på å være åpen om hvordan det er å leve med de utfordringene som psykiske lidelser bringer med seg. 

Jeg var på et dårlig sted den gang, ikke mentalt klar, hadde ikke kapasitet eller fysisk overskudd til å ferdigstille flere tekster enn denne ene, men tilbakemeldingene på teksten har i årens løp bidratt til at jeg har beholdt troen på at åpenhet er det eneste rette, og holdt vedlike et ønske om å kunne formidle mine erfaringer. Teksten er rett og slett frøet til denne bloggen, som ble plantet for 6 år siden, og har siden da ligget å ventet på de rette betingelsene for å spire.

Jeg har en større ro og trygghet i livet generelt, og jeg velger derfor å dele denne på ny, for å vise at åpenhet er det stikk motsatte av farlig.

Det skal sies, at det var slettes ikke enkelt å publisere i 2014. Saken er en annen i 2020.

Åpne seg for verden om sin psykiske helse? Det ær fali det… Eller?

«Jeg har noen ganger vært så deppa, at det er hinsides all fornuft, og ofte er jeg så folkesky at jeg er redd min egen skygge, så idag tør jeg nesten ikke å gå ut for å sjekke postkassa…!»

Dette burde være mulig å si, uten å måtte samle mot i dager, uker og måneder før man klarer å formidle sitt budskap.

Det er hakket mer ubehagelig å innrømme at jeg er psykisk syk, enn det som føles overkommelig. Jeg blir svett av tanken på at dette skal leses av andre enn meg selv, men når familie, venner og alle andre mennesker som har kommet inn i mitt liv har måttet leve i uviten helt til nå, og likevel skjønt at alt ikke henger på greip når det gjelder meg og mitt, så faller kanskje noen brikker på plass for både andre og meg selv?

Av og til har jeg sett innlegg skrevet og delt av modige mennesker, med psykiske lidelser eller usynlige sykdommer som ønsker å gi omverden et innblikk i hvilke utfordringer de møter med en sykdom som ikke kan sees. 
Alle har en psykisk helse, god eller dårlig, så derfor har jeg bestemt meg for at jeg på mitt vis skal slå et slag for åpenhet.

Jeg ser ikke lengre hva jeg har å tape på å lufte tanker og følelser som jeg har holdt for meg selv siden ungdomstida, selv om det er med skrekk og gru jeg legger ting på bordet:

I alt for mange år har jeg sminket til sannheten, diktet opp teite unskyldninger, tryllet frem kjappe hvite løgner og unngått folk eller steder på grunn av sosial angst og perioder med depresjon. Alle har vi vår egen historie, og det vil være for mye forlangt å forvente at andre skal forstå hva det innebærer for akkurat meg å være (p)syk. 

En langvarig psykisk lidelse preger «innehaveren» på en slik måte at lidelsen kan oppfattes som en del av personligheten, så det hadde vært lettere for alle parter med større åpenhet, slik at mennesket bak sykdommen har en sjanse til å komme frem…

Det er jo ikke slik at jeg ønsker å være en ensom ulv, at jeg elsker helsvarte dager eller at jeg synes det er greit å ikke fungere i sosiale settinger. Jeg kunne godt skrevet en hel avhandling om hvor destruktivt det er å være deprimert, eller hvordan sosial angst har gjort meg «selvforskyldt» ensom fordi jeg blant annet har vansker med nære relasjoner, men dette er ille nok å dele, så jeg nøyer neg med det store bildet… 

Jeg blir usikker og teit når folk begynner å bli kjent med meg og kommer tettere innpå, i hodet mitt leter jeg etter exit-skilt uansett hvor hyggelige mennesker jeg møter, og jeg forsøker å beskytte meg selv fra nærgående spørsmål som kan røpe min bagasje, fordi jeg opplever at jeg ikke takler hverdagen like greit som jeg burde… 

Jeg har hatt lange perioder hvor depresjonen har overskygger det meste, hvor livet har manglet både mening og verdi. Slike perioder forsterker den sosiale angsten og isolasjon blir tilslutt et faktum.

Etter å ha levd slik i bølgedaler store deler av mitt voksne liv, føles det ofte som om at jeg har mistet evnen til å tenke langsiktig, til å planlegge, og alt føles uforutsigbart og vanskelig, ringen er sluttet og det hele forsterker seg, men alt jeg vil er å komme meg av denne karusellen…

Jeg vet jo innerst inne at jeg sitter på mange ressurer, og kan utrette mye i gode perioder, men hva hjelper det når jeg ikke er «stabil» nok for utdanning eller jobb i dårlige perioder? Jeg blir stadig mere provosert over at psykisk helse skal være så forbaska hysjhysj, et ikketema, tabubelagt, og hodet mitt har vært som en trykkoker, som må få slippe ut litt damp i form av disse skriveriene. 

Tiden vil vise om det er smart eller ei, men gjort er gjort! Kanskje leser noen andre dette, noen som har sine egne problemer å stri med, og som kan føle seg litt mindre alene om å ha en trøblete psyke.

Det er kanskje en utopi å ønske at flere skal lette på sløret i dagens samfunn, hvor en plettfri fasade betyr nesten alt. Flink-pike-syndrom er også nokså utbredt. Hadde vært så fint om flere kunne bare gi litt mer faen. Bare litt? Stresse ned, se hverandre for den vi er, godta at folk er forskjellige, og at vi alle har ulike utfordringer i livene våre.

Skal jeg være modig, eller blir dette bare kleint? Ok, here it goes… *Publiser*

Verdensdagen for psykisk helse – #SPØR
Stikkord:                                             

Legg inn en kommentar