Jeg er kanskje ikke helt A4 – derimot A5?Estimert lesetid: 6 minutter

Det er fint å holde oversikt, legge planer og ha struktur på prosjektene sine. Være proaktiv og systematisk, forutse begivenheter eller problemer snarere enn bare å reagere når de er oppstått. Gode egenskaper, som sikkert er helt super å være i besittelse av, men jeg vet egentlig ikke helt om jeg stiller i kategorien.

Jeg hadde nok en slags formening om at alt som skrives ned blir husket på, og dermed får man det unnagjort. Det kan ikke være en medbragt egenskap fra skoletiden, for uansett hvor hardt jeg pugga og noterte, så satt lærdommen løst, og forsvant som dugg for sola i løpet av et par uker etter viktige prøver, innleveringer og eksamener var unnagjort. 

Sjekklister og huskelapper – veien til system og orden!

Det hele begynte med papir og penn. Det utviklet seg sakte men sikkert til å bli et lite miljøproblem og papirforbruket mitt tilsvarte et lite aksjeselskap i omfang. 

Jeg druknet omtrent i post-its før jeg innså hva jeg egentlig holdt på med. Alle disse listene med tusen ting som skulle-burde-måtte gjøres men som sjelden ble gjort, gjorde jo at jeg kom til punktet hvor jeg kjente liiiiittebittegranne på at jeg feila, både i øst og vest.

Det var rene besettelsen å få sette ei lita hake i en boks, og følelsen av å få gjøre nettopp det, var jo der og da fenomenal, men ganske giftig over lengre tid, når lista var like hullete som et dørslag tross iherdig innsats. For det var som du kanskje skjønte, ikke bare én av disse forbaska listene. Det var:

  • ønskelister
  • huskelister
  • handlelister
  • bucketlister,
  • you name it, I got it. 

Tross iherdige forsøk på å lage noe som i mitt hode hørtes ut som et system, så ble det faktisk bare mere rot.
Mitt livsmotto må ha vært noe sånn som at det er bedre med system i rotet, enn rot i systemet, og når jeg tenker tilbake, så høres egentlig begge deler like ille ut?

Til å ha et ønske om system, så var det hele fryktelig usystematisk. 

En kontrollfreaks våte drøm, som brast

Smarte dumbokstelefoner dukket opp, og det gjorde også apper for systematikere/kontrollfreaker. Jeg koste meg gløgg ihjel (trodde jeg?) med sjekkbokser og kategorier, tidsplanleggere, alarmer, fargekodeing og alt hjertet til en liste-elsker kan begjære.

Etter å ha vært iPhone-fantast i flere år, ble det plutselig Android. At jeg mistet alle apper og lister tenkte jeg ikke på da beslutningen om å skifte beite falt. Det ble en brå slutt på fargekodede app-lister og sjekkbokser. Og FOR en befrielse! 

Det gikk opp et lite lys for meg, hva jeg egentlig hadde drevet med i flere år: Jeg hadde holdt på med negativ bekreftelse, laget lister over ting jeg innerst burde innsett at jeg ikke ville greie å fullføre, selv om jeg hadde aldri så lyst. Tid, økonomi, og livet generelt er ikke laga for å drive rovdrift på seg selv på den måten der, bare for å gni det inn hos seg selv, når man ser hvor få punkter på lista man får sjekka av.

Der og da innså jeg at det var mye hyggeligere å skrive lister over ting jeg faktisk hadde gjort, som jeg var fornøyd med og stolt over å ha gjennomført. 

Når man, som meg, i perioder tviler litt på både egne evner, dømmekraft og beslutninhsdyktighet, så er det innmari ok å ha noe å se tilbake på, få en påminnelse om hva en har oppnådd, i stede for å trø seg selv lengre ned i mismodigheten når man ser listene med ALLE usjekka sjekkbokser, som minner om alt det man ikke har fått gjort!

Treningssenter for sjel og sinn

Tilbake til app-verdenen (og skjermen som jo egentlig skulle brukes mindre) så er Mindfit et supert verktøy til nettopp det å styrke selvfølelsen.

På samme måte som du trener muskler i kroppen, kan du trene på ditt tankemønster.
Gjennom å forstå hvilke vaner som hjelper deg og hvilke som holder deg tilbake kan du selv trene på å holde riktig fokus, og nå målene du setter deg.

LEs mer om Mindfitapp

I tunge tider kan det være svært nyttig å registrere selv de mest trivielle ting. Selv noe slik som at man har kommet seg ut av huset en tur, klart å ta en vanskelig telefonsamtale, eller skrudd opp den forbaska knaggen i yttergangen som har ligget på gulvet bak kjøkkendøra i 2-3 uker/måneder/år (stryk det som ikke passer!) eller annet ubehagelig som utsettes til det kjedsommelige.

Små milepæler og mål, ingen for store eller for små til å mangle betydning. Det viktige er å registrere noe fint. Det handler om positiv forsterkning. Et vennlig klapp på egen skulder. Det er god egenomsorg om man greier å annerkjenne nedlagt innsats, uavhengig av om resultatet kan endre verden eller ei.

Reine New Age-filosofi dette, nesten som å stå foran speilet, dra på seg verdens mest tilgjorte smil, mens man messer høyt for seg selv at man er framgangsrik, vakker og verdifull akkurat sånn man er. Det funker visstnok for noen, selv er jeg ikke overbevist enda. Må kanskje legge inn flere repetisjoner…?

Spøk til side, dette med å registrere positive hendelser, tanker og følelser treffer meg spesielt godt. Kanskje nettopp fordi jeg var så «flink» til å gjøre det motsatte, jeg kunne ikke anerkjenne de tingene jeg faktisk fikk gjennomført, og hadde fullt fokus på alle de tomme sjekkboksene. 

Filofax – min nye følgesvenn

Jeg har oppdaget tudos.no, en deilig liten nettbutikk, med masse male- og tegneutstyr, og mer penner og papir enn mine skuffer og skap kan romme. 
Der dukket det opp en filofax. Svart leatherlook, glidelås, i A5. Og hullemaskin. SOLGT!

Hva i huleste skal man med en filofax, når man ikke skal fylle den med møter, jobbavtaler, oppdrag og annet yrkesrelatert..? Ikke skrive lister vel?

Hmmm… jo, men bare bittelitt?

Bulletjournaling har trenda hardt noen år nå, uten at jeg har plukka opp den greia, inntil for et drøy år siden. Jeg kjøpte en liten notisbok med «dot-grid-papir» og kasta meg på bølgen, og det gir ro i sjela å lage kruseduller i den. Kanskje fordi det har blitt lite tegning seinere år, og formatet gir rom til litt kunstnerisk utfoldelse i farta, nesten når og hvor som helst.

Filofaxen gir rom til å bytte om på disse sidene, ta bort og legge til, og jeg har laga min egen utskriftsvennlige A5 dot-grid-papir, og annet nyttig som kan printes og settes i permklypa til filofaxen, hendige saker. Trenger du noe slikt, så kan du laste ned det ned her:

På syyyyltynn is

Jeg prøver å vokte meg for å ikke falle i listefella, men må nok si jeg beveger meg litt langt ute på kanten, og krysser grensa til den mørke siden i svake øyeblikk. For det har nemlig dukka opp noen sjekkbokser…!

Jeg aner ikke hva det er med A5-størrelse, men jeg er fryktelig svak for formatet (om du lurer, et halvt A4-ark, 148 x 210 mm). A3 og enda større har alltid gitt prestasjonsangst, på grunn av for stort areal å fylle. A4 er for…. standard…?

A5 er helt perfekt! Akkurat så smått at man må kikke litt nærmere, til og med finne fram briller eller forstørrelsesglass for å se detaljene? (høres langt ifra fordelaktig ut). 

Jeg har vel for lengst innsett at jeg ikke er A4, ei heller spesielt systematisk, så sånn er det med den saken, men trangen til kontroll har jeg så smått begynt å legge fra meg.

Jeg har også skjønt at jeg kan få gjort både det ene og det andre, uten at det må skrives opp på en liste i forkant, for å kunne sjekke av en boks etterpå.

Hvordan er ditt forhold til listeskriving, penn og papir? Elsk, hat, høyst problematisk eller fullstendig pragmatisk?

Instagram

Finn og følg Maskemesteren på Instagram!

Facebook

Eller kanskje foretrekker du Facebook?

Støtt mitt kreative kaos via BuyMeACoffee

Jeg er kanskje ikke helt A4 – derimot A5?

Legg inn en kommentar