Dyster blogging; flatt batteri er elendig trafikksikkerhetEstimert lesetid: 4 minutter

Det har gått mer enn en uke siden sist. Her skulle det ligget et annet innlegg, et av det mere lystige slaget. Den produksjonen er satt på vent, halvferdig og ufullstendig.

Gidder ikke tenke så mye på den biten, og gjør i stedet enda et forsøk på «dyster-blogging», for jeg tror ikke 10-stegsprogrammet mitt for høstmelankoli beit på skikkelig. Snøen har lagt seg nå, og satt punktum for høsten. Er det mørketiden som stikker kjepper i hjulene nå tro?

Det sitter fortsatt litt langt inne å være åpen om dritten, mens jeg står midt i det, helt opp til knærne, men det får nok en gang stå sin prøve. Man er vel som et skadet dyr eller noe, vil helst gjemme seg bort, for å slikke sine sår, mens man håper at man ikke blir sporet opp og spist av en som er stor og sulten.

Jeg får prøve å smøre såpass tjukt på med galgenhumor, at usmaken forsvinner, så glir det hele litt lettere ned. Fordøyelsesbesvær har jeg dessverre ingen garanti mot.

Morgenstund er tull i grunn?

I går kjørte jeg barna til skole og barnehage. Lang vei, men ved godt mot, både store og små, etter litt startvansker og 10 minutters forsinkelse til tross.

Etter å ha fått småfolket plassert på sine respektive plasser skulle jeg hjem igjen, men kjente allerede i det jeg kjørte ut av sentrum at kroppen var unødvendig  tung, og tankevirksomheten gikk i sirup. Sandpapir under øyelokkene og bomullsdott i hodet gjorde det vanskelig å holde fokus.

Etter drøye 5 kilometer måtte jeg svinge av veien på en rasteplass, fordi dette føltes ikke trafikksikkert på noen måte. At det var første kjøretur på vintervei med snødekke, og i tillegg forbasket 0-føre med piggfrie vinterdekk bidro ikke akkurat til aktsom kjøring, og for å unngå og ende opp som sovende kamikazepilot var det tryggest å få doningen ut av kjørebanen.

Here we go again, tenkte jeg… Hater når det skjer, at utmattelse og ekstrem trøtthet bare kastes over meg, som å få en sekk tredd nedover hodet. Det er vel en grunn til at jeg ikke bør kjøre bil før kl 1200, gjerne 1500, tryggest etter 1700, men før kl 19, for etter det er det for seint.

Spiller ikke noen rolle om jeg har sovet 2 eller 10 timer natta i forveien, tilstanden av total energimangel treffer likefult med stor kraft, når-  og hvorsomhelst, og er like uforutsigbar som nordnorsk sommervær.

Det hele kan vel best beskrives som det noen kanskje har opplevd som ung og lovende, når man døgnet om kapp med en venn, og plutselig nådde man det uunngåelige punktet hvor man hadde tapt, etter halvannet døgn, tross iherdig innsats og stort konsum av energidrikker, altså en fullstendig shut down.

Men hallo…! Jeg hadde bare vært våken i drøye 2 timer!

Til drømmeland – og forbi

Måtte bare stenge verden ute en stund og lukka øynene, *poff*, svimte omtrent av i det øvre og nedre øyelokk møttes. Jeg havna straks i et absurd drømmeland, og var ganske godt bortreist da jeg ble røska ut av drømmedramaet, like raskt som jeg hadde havna der.

Jeg våkna med et rykk, og bilen gynget lett etter å ha blitt truffet av lufttrykket og lyden av et passerende vogntog.
Regna meg fram til å ha slumret i kanskje 10 minutter, men det føltes som flere timer. 

Tåka mellom ørene hadde lettet akkurat nok til at jeg kom meg helskinnet hjem. Jeg slepte meg over dørstokken, og snubla i seng, og sovna før jeg passerte 45 graders vinkel, og erindrer ikke at hodet møtte puta på noe tidspunkt.

Ha alltid en plan B

Mellom kl 0900 og 1400 hadde jeg ikke kontakt med denne verden. Bortimot bevisstløs, til tross for 7 timer søvn sist natt. Det hele er bare pinlig og fryktelig slitsomt. Det tærer på å ha det sånn, og jeg tør knapt planlegge noe som helst, fordi jeg vet så alt for godt at jeg kanskje ikke kan fullføre planen. Det må alltid være en plan B som gir anledning til å svime av med flate batterier.

Det har vært slik i ganske mange år allerede, og det at det ikke periodene med kraftmangel og full utkobling blir bedre, skaper naturlig nok en del bekymring.

Så når det visstnok ikke er fysisk, selv om det påvirker fysikken først og fremst, så er det til å bli både matt og tafatt av. 

Alle tenkelige prøver og tester er tatt, vitaminer, mineraler, hormoner, stoffskifte. Alt innafor normalen, og de prøvesvarene som ligger i grenseland vil ikke legen snakke med meg om, for det er visstnok normalt det også.

At det sitter mellom ørene, kan vel også godt hende, for der er det mye kaos og grums, og det har det historisk sett vært mye av helt siden barneår.

Stress er en faktor som svir av lyset i begge ender, men hvordan i huleste skal jeg nøste ut og finne ei løsning på slikt, når problemet står oppført med usynlig blekk på skyggesidene i ei svartebok som jeg ikke finner i noen bokhyller?

Det er så vanskelig å godta at det skal fortsette slik i uoverskuelig framtid.

Kan det bli verre med tiden, når det ikke blir bedre? Ligger jeg på et lydisolert rom, mutters alene, med rullegardiner og sovemaske døgnet rundt om noen år, ute av stand til å gjøre annet enn å eksistere, og ikke leve?

Tenk at det finnes mennesker som er så redusert, hvor dette er hverdagen? Det er kjempeskummelt at man ikke klarer å hjelpe disse.

Dagens utblåsning, redsel, bekymring, syt og surmaga oppgulp fra sofakroken.

Skal tenke glade tanker, og håper skydekket snart passerer, for jeg er bittelitt lei av å surmule, men har ikke bedre å gjøre. Eller, det stemmer ikke, men jeg orker ikke annet. Om du har kommet deg hele veien gjennom innlegget ned hit, så må jeg få takke så mye, på vegne av meg selv og mitt indre hylekor av kritikere, for at du ville gi meg litt av din tid og oppmerksomhet på en litt traurig dag som denne, det settes virkelig pris på.

Over og ut!

Dyster blogging; flatt batteri er elendig trafikksikkerhet
Stikkord:                                     

Legg inn en kommentar