Galehuset som ser best ut i måneskinnEstimert lesetid: 9 minutter

BILDE- OG VIDEOBLOGG:

Dere som har lest bloggen min siden starten i sommer, har nok kanskje fått med dere at vi klekket kyllinger på kjøkkenbordet i starten av august? Om du har ramlet innom skriveriene mine i etterkant, eller bare ønsker en oppfriskning, så har jeg funnet fram linkene for deg: innlegget om Påskeegg i august er historien om hvordan det hele startet, og i innlegget Rugemaskinfører – uten maskinførerbevis kan man lese om hvordan det går for en hysterisk førstegangsruger når kaoset bryter løs i rugemaskinen.

Dette er fortsettelsen, og del 3 av sagaen om nebb, vinger og fjær!

(Nei, katta har ikke spist en eneste en, og fjærkreene har vokst seg større enn pus, til hans store forargelse og forskrekkelse)

Hva har middelalderen med dette innlegget å gjøre? ALT!

Det hele var ganske impulsivt, «prosjekt: Kaklebu og Galehus» ble igangsatt brått og ikke helt gjennomtenkt, selv om vi egentlig bare framskyndet planene om høns på tunet, med et år eller to. Planer er til for å endres er de ikke? Alltid en plan B, C og resten av alfabetet når man alt setter igang.

Huset vi bor i trenger sårt drenering og isolering rundt grunnmuren fra nittenhundre-og-brødmangel, slik at vi kan ta i bruk kjellerarealet til noe annet enn en gedigen potetkjeller. For hallo! Jeg er jo lavkarbofanatiker, og så hjernevaska at jeg planter ikke poteter i Minecraft engang, ikke HayDay heller for den saks skyld!

I mai mens vi ventet på at snøen skulle smelte unna, snuste vi rundt etter folk og maskiner til å gjøre jobben, og da kommer det fram at huset står midt oppå noe, som tidlig på 80-tallet ble antatt å være en såkalt gårdshaug, mulig datert tilbake til middelalderen.

Vi visste at det var kulturminner på eiendommen da vi kjøpte den, blant annet et imponerende steingjerde. Man kan ikke annet enn å føle seg litt puslete og svak når man innser hvor mye arbeid de må ha lagt ned i dette gjerdet for over 100 år siden, for her er det snakk om mange, mange MANGE tonn stein.

Spennende med kulturminner!

Det at vi bodde midt oppå et SÅÅÅ svært kulturminne uten å vite det, må sies å være dårlig research fra vår side, og like lite visste min mamma og mormor om saken, som begge har tilbragt store deler av livet på og rundt denne dumpen av et fornminne.

Gårdshauger er en arkeologisk betegnelse på rester av lang tids gårdsbebyggelse. Gårdshauger er først og fremst kjent fra Nord-Norge, særlig området fra Salten til Nord-Troms. De karakteriseres av et klart avgrenset areal på fra 1000 til 3000 kvadratmeter av tykke lag (kulturlag) av bygningsrester fra jernalder, middelalder og nyere tid.

STORE NORSKE LEKSIKON (for de som lurte..?)
De store blå blobbene er registrerte kulturminner. Litt uheldig med plassering av hus kan man si?

Det er fryktelig strengt å gjøre inngrep i kulturminner, og straffen kan bli både heftige bøter og fengsel, både til eier av eiendommen og eventuelle entreprenører, og vi måtte søke om dispensasjon fra Fylkeskommunen og Sametinget, for å få tillatelse, og sånt tar tid, det kan jeg skrive under på.

ALT som omhandlet hus, oppussing, påbygg, drenering osv ble lagt på is. Du vet, plan B, og alt det derre der. Mangt kan sikkert skrives om den suppa av en søknadsprosess, så det tenker jeg å gjøre en annen gang. Ettersom vi ikke fikk lov til å sette spaden i jorda i løpet av sommeren på vår egen eiendom for å starte renovering av bolig, så gikk vi like godt all in for å få lys og liv i fjøset isteden.

Ser best ut i måneskinn (BOKSTAVLIG TALT!)

Tanken har streifet både en og to ganger, om hvorvidt det gamle vindskjeive fjøset var noe å satse på, men det har stått der siden seint 40-tall, så konklusjonen ble at den står nok enda noen år. Slike gamle bygg er historisk sett ganske bunnsolide, bygget av materialer i sånne heftige dimensjoner og en slik kvalitet, at de står seg lett gjennom et par tre mannsaldre (hvor lenge det enn er?), om de får et minimum av vedlikehold.

Min tippoldemor, mormors mormor, var faktisk byggherre eller -dame(?!) den gang dette fjøset ble satt opp, noen år etter 2. verdenskrig. (Litt offtopic men: Hvor er likestillingsombudet forresten, når det gjelder dette ordet; «Byggherre» ?)

Hele landsdelen var svidd av, og det var viktig for overlevelsen å få tak over hodet og plass til noen kyr og sauer, og gårdsgampen ikke minst, den var jo tross alt både traktor og bil.

Min oldefar, farfars far, var tømrer og håndverker av rang, og deltok i byggingen, så da er det jo litt morsomt å prøve å ta vare på, og fortsette på deres byggerier, over 70 år senere. Har ikke fjøset stor verdi i kroner og øre, så har det en form for affeksjonsverdi?

Det har vært driftige damer i sving på gården før, så dermed har jeg store (eller små?) sko å fylle. Ofte føles skoene litt i overkant store, men tykke ullsokker hjelper.

Hvor starter man når det trengs kjærleik overalt?

Det begynner å bli noen år siden sist hvor det har vært produksjon i fjøset, så kun basic vedlikehold og en malingsskvett er ikke nok for å finne tilbake til fordums prakt, men et sted må man jo begynne. Fjøs og låve har vært i bruk som lager og oppbevaringsplass av alle oss som har hatt tilhørighet til gården, og det er mange av oss, og det var en aldri så liten ryddejobb å ta fatt på som første oppgave. På bildene nedenfor er det faktisk relativt ryddig i forhold til da jeg tok fatt.

En god del av rotet var mitt eget, som stammer tilbake til tiden som hesteeier. Bortglemt og nedstøvet har hesteutstyret hengt i fjøset, og det var veldig fint, men samtidig vemodig, å få gått gjennom hva som var brukbart, og kunne dumpe det som var ødelagt. Det skal sies at det fortsatt ligger en del jobb i å få solgt unna brukbare greier, for jeg tviler på at en hest av en slik størrelse og kaliber kommer til gårds, med det første?

Neste prosjekt på lista var å få orden på det elektriske. En elektriker så over hele sulamitten, fjernet gammel moro, hjemmekoblinger og annet som ikke var forenelig med moderne elektriske anlegg. Det ble satt inn et lite sikringsskap før det deretter ble lagt kabel mellom huset og fjøset (en kabel vi heller ikke har fått lov til å grave ned enda…!) for å få mykje lys og mykje varme. Alt i alt, så er dermed det elektriske anlegget i fjøset sannsynligvis tryggere enn det vi har inne i huset, for det er fra midten av 70-tallet?!

Snekkerbua, hoppfallera!

Med lys i taket og strøm i veggen, kunne jeg lage meg en liten snekkerbod hvor jeg kunne spikke tregubber og -kjerringer, når mann og unger setter hæla i taket og tenna i tapeten inne. Ehm… Eller bygge hus til kaklegjengen som på det tidspunktet fortsatt bodde i stua. Det var rett og slett bare å brette opp ermene og sette i gang, de måtte ut før støvhosten rammet oss alle.

Fjærballene bodde inne enda et par dager, før de i siste dager av august fikk med seg kyllingkassen og ei varmelampe, og flyttet inn i en uferdig fjøs, men MED strøm. De bodde i kassen sin enda en stund, og det gikk relativt knirkefritt. Godt sosialiserte var de allerede, vant til 3 viltre unger som hoier og lager liv all sin våkne tid (sommerferie må vite!) og jeg og tuppene tilbragte mange timer sammen i løpet av dagene med byggeaktivitet.

Etter å ha fått opp lettvegg, isolasjon og dampsperre, og panel var lagt halvveis opp på alle vegger inne i hønsehuset, fant vi ut at våre fjærkledde venner kunne få fri tilgang til rommet de skulle bo i, så vi innredet på beste kyllingvis. Det skulle vise seg at de ikke var spesielt interessert i å tenke utenfor boksen(!), og det tok en drøy uke før alle var komfortable med å melde flytting til verden utenfor.

Det var stor stas for ungene å endelig få kyllingene ut av kassa, og ned på gulvet, og de brukte mye tid i flisen sammen med dem. Siden fjøset likevel ikke brukes til annet enn sykkelparkering og skioppbevaring, så hender det at hele gjengen, av både kyllinger og unger er spredt over det hele. Flis og høy ligger strødd på gulvet, og det er storveis underholdning for ei kommende høne å ha god plass til å sparke og grave, når det er for mørkt og kaldt til å få slippe ut. Det er heller ikke til å legge skjul på at noen kanskje var litt mer i veien enn andre mens byggingen pågikk, av nevnte årsaker.

Jungelen i hønsehuset

Da høstløvet blåste av trærne bestemte vi oss for å prøve oss som miljøterapauter for fjørfe, og vi samlet sammen et par trillebårlass til å teste som utfoldelse for disse små dinosaurene, som har sitt naturlige habitat på skogbunnen et eller annet mye varmere sted enn Nord-Troms. DET var suksess, bare så synd vi ikke trillet inn MYE mer, for et lass besto av en hel del luft, litt løv, og ganske mye Ylva. Rognebær skal visstnok også være en kulinarisk greie, så jeg sørga for å klatre høyt og røske ned så mange som mulig før høststormene og kråka tok alt.

Premien vi venter på: EGG!

Når hønsehuset endelig ble ferdig (vel, ferdig blir man vel aldri…?) hoppet vi glatt over snorklipping, innflyttingsfest og hele den greia der, for husokkupantene hadde jo vært der siden stedet var en byggeplass. I skrivende stund er gjengen med fjær 17 uker gamle, og er vi riktig heldige så kan det hende vi blir foræret med egg allerede om 5-6 uker! Det er litt tidlig, med tanke på at de store rasene vi har valgt kan være litt treigere i starten, men det er jo lov å håpe?

Tenk om vi får fylle kurven med slike herligheter om noen uker! Dette er forresten et babybilde 🙂

Om trivselen er på topp, og dersom de har lys og varme nok, så er det ikke umulig å håpe på frokostegg og kortreist omelett om litt, men for store forhåpninger skal vi ikke ha. Vi vet hvor vi bor, og snart har vi svarteste vinteren. Det blir uansett spennende å se om byggverket mitt holder varme når stiv kuling og 20 blå herjer utenfor fjøsveggen i januar og februar.

Vi kan glede oss til våren, da MÅ det jo komme et egg, helt garantert, for jeg nekter å tro at 14 av 14 er haner!

Verpekasse har vært på tegnebordet, og jeg er klar til bygging, og det kan hende en 4-åring jeg kjenner ganske godt har hatt en finger med i fargevalg?

Liten note to self før jeg gyver løs på verpekassebygging: Husk å lukke døra til hønsehuset når jeg går fra fjøset!

Jeg har lovet mormor en omvisning i hønsehuset. Hun har bodd på denne gården nesten hele livet, men hun bor på sykehjem på grunn av helsa, så i praksis så er det umulig å få gjennomført, men en video løser jo den floka fant jeg ut. Og da kan jeg jo like gjerne dele med dere fine lesere, selv om det er superkleint å ha tryne og stemme på video…

Taaaada! Min første opplasting til YouTube! Filmet i et håpløst kvadratformat…! Jeeei!

(video er jo faktisk litt gøy, så kan hende det kommer mer av sånt, men hysj, det må jeg ikke fortelle til noen!)

Galehuset som ser best ut i måneskinn
Stikkord:                                 

Legg inn en kommentar