Innlagt, utlagt, nedlagtEstimert lesetid: 4 minutter

Hele januar har fått passere uten særlig lyd fra denne kanten. På månedens siste dag skal jeg oppdatert bloggen, ene og alene for å ha værtfall et eneste innlegg i bloggarkivet mitt, januar 2021! Skulle gjerne vært litt bedre på overskirfter, men huhei!

Neida såeh…. 

Statusrapport denne siste dag i januar:
Så har jeg altså valgt å legge meg selv inn på døgnenheten på DPS, etter å ha gått på en solid smell. Hvorfor føles det så rart å si at jeg er innlagt? Man er vel ikke spikkspenna gal av den grunn (Eller? Er vel inhabil i den saken der, men gidder ikke tenke så mye på den biten mer). Brekker man et bein, så kan det være greit å dra på sykehus for å bli lappa sammen. Dette er jo i grunnen akkurat det samme, bare at skaden er usynlig, komplisert, og godt bortgjemt. Jeg trenger litt hjelp til nullstilling og rekalibrering, og idag har jeg vært her en uke.

For mye selvinnsikt over begrenset tid er jaggu både et onde og en velsignelse.

I løpet av vinteren har det sakte sunket inn hva som herjer i denne kroppen, og en del ytre utfjordinger jeg ikke har kunnet se noen umiddelbar løsning på. Rett og slett for omfattende ting som jeg ikke har kunnet greie å gjøre noe med på egen hånd, og så er det gjerne slik at et problem kommer sjelden alene. De tar med seg hele familien, tanter og onkler, nevøer og nieser, kommer som oftest helt uanmeldt, når det passer dårligst, og alle problemene tenker at det er greit å kræsje på sofaen min i 3 måneder eller mer.

Angst&Stress er tunge kortisolmisbrukere og adrenalinjunkies, og best buddies. For mye av den ene så får man garantert den med den andre med på kjøpet.  De er sabla dyre i drift, og svir av store mengder av mitt sårt tiltrengte adrenalin og kortisol. Binyrebarken produsere bare så mye av disse høyst nødvendige hormonene, og når det er tomt, så er det en lang stund før neste dose er tilgjengelig, i alle fall med det forbruket de der to har blitt forvent med. De bryr seg ikke om at jeg også faktisk trenger en liten fiks av det de går på… Egoistiske typer. Når jeg trenger det, og tenker å bruke det til noe vettugt, så er det fankern meg som oftest tomt. 

Jeg har forlengst innsett at jeg har sosial angst, nok til at det kan deles på flere, og fortsatt være nok til alle. 
Jeg har isolert meg selv, mer og mer for hvert år som går, og jeg er veldig dyktig på å følge retningslinjer i disse pandemitider. 
Fra spøk til alvor; Strengt tatt har ikke livet mitt endra seg et pøkk under pandemien som herjer med verden. Jeg lever litt i en egen boble, ganske skjermet fra ytre påvirkning. Jeg går ikke på besøk mer, jeg reiser ikke (særlig langt om gangen), jeg er kanskje den minst bereiste personen jeg kjenner, jeg kjenner ikke så mange da, det kan jo også ha litt å si, jeg har ikke kollegaer, får lite innputs utenfra og greier ikke helt å finne min plass, etter å ha gjort opp status som lite nyttig i arbeidslivet, og endt som ufør. 

En lengre stund har jeg kjent på at dette må gå ann å gjøre noe med, og da rullegardin gikk ned like etter nyttår, så spurte jeg fastlegen om jeg kunne få en henvisning for å prøve frivillig innleggelse.  Jeg har tidligere syntes at barna har vært for små til å reise fra dem på langtidsbasis. Småbarnsperioden har vart i snart 11 år nå, minstejenta fyller 5 år om litt, og plutselig begynte det å føles riktig å ta steget.

Fornuften sier at det er ikke farlig å komme seg ut blant folk igjen, men kroppen er så inngrodd i sine baner, at når angst eller stress skrur på brannalarmen, så fornuften slipper alt den har i hendende og løper for å hente brannslukningsapparatet, momentant! Det er ganske komisk i grunn, sånn sett litt utenfra og på skrå, i etterpåklokskapens lys, men sånn er det vel bare, primaldelen av hjernen er hard wired til den logiske delen, og når gorillaen tramper rundt i kommandosentralen, da løper selv Tarzan i dekning.

Fornuften har bølla med angsten i mange år, den har ikke vært sterk nok til å ta de virkelig harde slagene, og troen på seg selv har dalt, sakte men sikkert, til et absolutt bunnpunkt. Mer målretta arbeid for » mental styrketrening» av en litt puslete fornuft, og rehabilitering av de to tunge misbrukerne av adrenalin og kortisol, så kanskje er jeg på riktig vei, sakte men sikkert.

Jeg har har aldri vært innlagt på lokalt DPS før, og visst lite hva det innebar. Etter en uke konkluderer jeg med at jeg skulle hatt mot nok til å dra hit før.

Nå har maskemesteren dratt på husmorferie, og hun skal lære litt om hvordan det er å ta vare på seg selv.

Det har vært en humpete tur, og ikke noen dans på roser, men det får komme en annen dag.

Innlagt, utlagt, nedlagt
Stikkord:     

Legg inn en kommentar