Vi må snakke om…Estimert lesetid: 4 minutter

Jeg har sjelden vært den typen som stikker seg fram, og har ikke lært å kreve min rettmessige plass eller lage særlig oppstyr. At 12-15 personer faktisk tok seg tid til å lese og respondere på mine første skriverier seint i juli i fjor, føltes omtrent som om jeg hadde stilt meg fremst på en fullspekket arena, med megafon for å rope ut mitt glade budskap. Det skal ikke mye til for å glede/skremme vettet av en eremitt som gjør sine første spede forsøk på å legge verden for sine føtter.

Jeg var stolt over det jeg skrev, men både flau og panisk i forhold til hvilken respons jeg kunne risikere å få, og tenkte på om det fantes måter å dele bloggen uten å spamme ned alle på vennelista flere ganger i uka med blogginnhold for spesielt interesserte deppetryner som meg selv.  Skrivekløa var ganske ilsk takkurat i denne perioden, jeg har funnet fram linken til deg om du ønsker å lese om hvordan det utartet seg, hverken kortison eller andre reseptbelagte remedier hjalp nevneverdig, og produksjonen var ganske stor i noen måneder, før det roa seg utpå seinhøsten.

Tanken slo meg tidlig at jeg skulle opprette en egen side for bloggen min på Facebook, for det var vel ikke sikkert at alle på vennelista var interessert i min egenreklame, og dem ville jeg jo nødig tråkke på tærne. Er ikke det hensynsfullt ovenfor venner og bekjente, så vet ikke jeg.

Klart de må beskyttes mot …MEG?! Jøsses… Værsågod sier jeg bare, ingen årsak (snakk om å bli overkjørt av seg selv!) 

Liker, liker ikke!

Facebooksiden ble opprettet, men lagt bort like kjapt. I flere uker faktisk, for det å invitere venner, familie og bekjente til å følge siden, satt LANGT inne. Jeg følte meg brysom, var redd for total avvisning eller å bli oppfattet som fryktelig oppmerksomhetssyk (hvilket jo viser seg å stemme😂). Jeg var langt utenfor komfortsonen.

Det satt en jækel på skuldra mi, hviska meg i øret:
«Hvem tror du egentlig at du er? Ingen gidder å lese det du skriver. Drit i å sende den invitasjonen, bortkasta tid og energi. Ta og jekk deg ned noen hakk, før du blir høy på deg sjøl, det er det ingen som er tjent med. Det beste for alle parter er at du bare legger bort skrivinga, før du blir skikkelig skuffa, og vi vet jo begge hvordan det pleier å ende. Du møter veggen raskt nok skal du se.»

Den indre kritiske røsten har mange navn og ansikter, og er vel ikke helt ukjent, for de fleste av oss, i større eller mindre grad. Denne kjipe karakteren som puster meg i nakken, fikk ei egen låt i 2014.

Vi må snakke om Styggen, på ryggen…

Styggen på ryggen av OnklP & De Fjerne Slektningene heter låta. Første gang jeg hørte den, var på radio i god driv langs E6 på tur hjemover en sein høstdag i 2014, og jeg holdt på å kjøre av veien, i SJOKK, vantro og forbauselse! Den traff meg så inn i granskauen hardt, som et innbilt vogntog lasta med fiktive betongelementer! For også hos meg har Styggen kommet med mange utsagn som har fått stå uimotsagt, og her kommer det en gærning og lager en banger av noe som jeg der og da kunne ha skrevet deler av teksten til!

Den hersens trøbbelmakeren på ryggen hadde jeg god kjennskap til, den har fått mye taletid oppigjennom årene, og jeg hørte alt for ofte på råd, formaninger og drittslenging, som kom fra den kanten, lydig og pliktoppfyllende som jeg var.

Hold kjeft om du ikke har noe ok å si!

Det var på tide å komme med mitt motsvar til Styggen:

«Nå er det jaggu min tur til å fortelle hvor skapet skal stå! Hva så da, om ingen andre enn meg selv ofrer skriveriene mine en tanke!?  Skal jeg la usikkerhet og angst styre alle valg og beslutninger, slik jeg har gjort hele forbaska livet?

Skal jeg la avslag på invitasjoner få være avgjørende for hvilken verdi innholdet mitt har? Dette er mitt verk, min skriveterapi, og om 0 eller 1000 ser nytte eller underholdningsverdi i det jeg deler, kan det være klinkende likegyldig for meg!

Så hold kjeft Styggen, om du ikke har noe ok og si!!»

Let’s go! *invitasjon sendt*

Plutselig hadde 35 stykker godtatt invitasjonen min som satt så himla langt inne å sende ut, og flere venner av venner dukket opp på liker-lista til maskemesteren, og det er stadig plass til flere!

Det var først sjokkerende at noen i det hele ville følge med på veien, og jeg ble så positivt overrasket! Nå er ikke innholdet mitt noe som skaper stormende jubel, og virale tilstander, og det er vel neppe meningen heller, men om jeg kan komme med en tankevekker her og der, eller bidra til å bryte ned tabuer rundt temaer jeg streifer innom, så er det både personlig terapi og seier i samme vending.

Det er langt ifra alltid lettbeint underholdning, det som kommer fra denne kanten. Litt galgenhumor, ironi og fjolleri brukes til fyllstoff mellom dystre tanker og kreativt kaos.

Skriving er terapi, kontakt med omverdenen og et forsøk på mental styrketrening.

Styggen på ryggen har fått utkastelsesordre, selv om jeg ikke har så stor tro på at namsmann og politi ordner opp om tidsfrister ikke overholdes. Oppsigelsestiden er ute for lengst, men jeg skjønner jo selvsagt at han kan ha litt vanskelig for å ordne seg nytt husvære, for han er en kravstor, plasskrevende type, som maser fælt og har dårlige manerer. Jeg har båret han rundt i så mange år, at jeg tviler egentlig på at han er spesielt gangfør heller.

Takk til dere som hoppa om bord sammen med meg på denne lille reisen, det betyr mye for meg, som stort sett lever etter konseptet til strutsen, og som gjerne stikker hodet i sanda når det blir varmt om øra.

Og tusen, tusen takk til dere jeg møter på, ansikt til ansikt, som har delt deres tanker om temaer jeg slumser innom. Det er så verdifullt å oppleve at åpenhet avler mer åpenhet, det er lettere for meg å skrive om dette, enn å få det ut i muntlig form, og det føles så ålreit når noen velger å gi det som er ofte er både vanskelig og kleint en helt naturlig plass i en samtale.

Mer av det! Keep it coming!

Vi må snakke om…
Stikkord:                         

Legg inn en kommentar