Brenn janteloven – vi er alle enestående!Estimert lesetid: 4 minutter

Har det hatt noen evolusjonsmessige fordeler, å jule seg selv mentalt opp ved å føle på skam? Tar vi bedre valg når vi risikerer å måtte skamme oss dypt og inderlig dersom vi trår feil, og faller ned fra knivseggen vi balanserer på daglig?

Er skamfølelsen rett og slett utdatert og dermed uforenelig med tempoet og stressnivået i dagens samfunn? Så mange teite spørsmål en tidlig formiddag!

Hva er egentlig skam?

De fleste har vel på ett eller annet tidspunkt kjent på hvordan det føles, når man har sagt eller gjort noe dumt eller upassede, hvor alt man ønsker er og kunne falle ned i et hull bakken og forsvinne.

Skam har en funksjon, den skal beskytte oss, ved å få oss til å ta veloverveide og tryggere valg. Den skal dermed hindre oss i å drite oss loddrett ut, slik at vi ikke risikere å bli utstøtt fra flokken, som familiens sorte får.

De fleste skjønner jo at total skamløshet ikke er å trakte etter. Skulle man være så uheldig å treffe på et menneske som er fullstendigt strippet for moral og etikk, 100% selvsentrert og med heftige narsissistiske tendenser, så vil det trolig bli et møte man seint vil glemme, men som man helst skulle ønske å få slettet fra hukommelsen.

Det er dette med den andre enden av skalaen da, som dette innlegget i bunn og grunn handler om:

Hvorfor i heite huleste er det sånn at mange av oss kan være så mistroisk ovenfor oss selv, så slem og tvilende til kunnskaper, evner, utseende, kropp, hud og hår og alt som i summa summarum er personen vi ER…?

I dagens samfunn, med så stort fokus på prestasjon og perfeksjon, er det kanskje nærliggende å tro at vi sliter mer med følelsen av skam og utilstrekkelighet enn vi har gjort i tidligere tider?

Denne tvilen og mistroen knyttet til egenverd er ikke forbeholdt usynlige sykdommer og psykiske lidelser, men det hjelper virkelig ikke på, der er vi mange i samme båt som kan nikke bekreftende. Når verden bare glir forbi, og man selv står på stedet hvil, da mister seg selv og kursen man hadde staket ut. Ofte kan hele meningen med ens eksistens bli litt tåkete og fjern. 

«Når er jeg bra nok?»

Jeg har så lenge jeg kan huske vært en jækel til å tråkke på egne evner, og nedvurdere prestasjoner, og jeg legger en god del av det ansvaret over på Styggen på ryggen, og min indre kritiker, som forøvrig begge er noen «rævhåll», på godt nord-norsk. Begge er trukket fram i innlegg på bloggen ved en anledning eller to tidligere, og de er selve personifiseringen av skamfølelsen, slik den føles når den gnager som verst.

Her er forøvrig en koselig illustrasjon, av meg og Styggen, vi har tilbragt en anseelig mengde timer sammen, jeg og den rakkern…

Jeg husker med grøss og gru tilbake på en oppgave på ungdomsskolen:

«Skriv ned 5 fine ting om deg selv, noe du er fornøyd med, noe du er flink til eller har har fått til.»

Jeg minnes følelsen jeg satt med, foran et tomt ark, og et like tomt hode. Der fantes ikke et positivt ord som ville finne veien frivillig via hånda, blyanten og ned på papiret. 

Likeså i voksenlivet, når CV’er eller jobbsøknader skulle skrives. Det gjorde fysisk vondt å skulle beskrive egne positive trekk og sterke sider. 

Ikke fordi jeg ikke hadde noen, det vet jeg jo godt i ettertid, at det er evner og guts i massevis, som alltid har vært der, men den gang var det blokkering i utdata-delen, jeg turte ikke tro på at jeg var god nok, eller at jeg kunne nok, ville nok.

Resultatet av feildosert mengde skam- og skyldfølelse

Ønsker, planer og mål ble kasta på fyllinga for tapte drømmer, etterhvert som jeg møtte på utfordringer langs livets vei. Mange muligheter har fått passere, noen uten å bli undersøkt noe nærmere i det hele, fordi jeg etterhvert trodde helt og fullt på at fasiten var gitt på forhånd, og at det var garantert at jeg kom til å feile.

Dypt nede i underbevisstheten foregikk prosesser som sørget for å plante frø av tvil i alle beslutninger. Resultatet ble ofte at jeg ikke våget å prøve engang, og ubesluttsomheten har fått vokse seg stor etter mange nederlag, slag i trynet og møter med den beryktede veggen.

Barnet som ble borte…

Med tiden glemmer man leken, nysgjerrigheten, vitebegjæret og utforskertrangen man hadde som barn. Alvoret blir altoverskyggende, horisonten er tilskyet av bekymringer og bagasjen er fylt til randen av tvil, skyld, skam og minner som drar hele egenverdet ned i søla.

Lever man slik lenge nok glemmer man hva man kan, hva man vil, hva man liker, hva man elsker, hva man er drivende dyktig på!

Hvordan kan man håndtere skam på en bedre måte?

Jeg tror at ved å trosse det man frykter, og i tillegg tørre å le litt av seg selv mens angsten herjer, gjør man det motsatte av hva skammens instinktive respons er, nemlig tilbaketrekning og unngåelse. Det siste har jeg forsøkt i sånn 30-ish år, resultatløst kan jeg melde om.

Derfor brenner jeg i dette øyeblikk janteloven på bokbål, både 1.,2. og 3.utgaven, og ni-leser og pugger på motsvaret i form av en skikkelig Anti-Jante.

Nedenfor er en tekstsnutt som bør trykkes opp i ubegrenset opplag, og henges opp i glass og ramme, hos alle oss som av og til, og ganske ofte, setter spørsmålstegn ved hele vår i eksistens!

Du er enestående.
Du er mer verdt enn noen kan måle.
Du kan noe som er spesielt for deg.
Du har noe å gi andre.
Du har gjort noe du kan være stolt av.
Du har store ubrukte ressurser.
Du duger til noe.
Du kan godta andre.
Du har evne til å forstå og lære av andre.
Det er noen som er glad i deg!

Erling Førland

Styggen på ryggen har fått utkastelsesvarsel, men camper ute i hagen og klorer oppetter ytterdøra, som jeg har skifta imaginær lås i. Rævhållet av en indre kritiker ligger bastet, bundet og kneblet nederst i kjellertrappa, i mørket, sammen med masse bagasje som jeg ikke orker å bære på, ei heller pakke ut.

Jeg jobber iherdig for å få på plass et besøksforbud for begge, men sånt kan ta litt tid har jeg skjønt.

I mellomtiden skal jeg forsøke å drite litt mer i ydmykhet, skryte litt mer uhemmet av hva jeg har oppnådd, reklamere enda mer høylytt for hva jeg er sabla god på, og omfavne anti-jante for alt det er verdt ❤

Så håper jeg du har ledd litt! Av meg, og med meg?

Og kanskje kjenner du noen som bør skryte litt mer, være litt mindre ydmyk og ta litt større plass?

Del oppskrifta på galskapen da vel!

Brenn janteloven – vi er alle enestående!
Stikkord:                                                                 

Legg inn en kommentar