God (h)elg!Estimert lesetid: 4 minutter

Elgen trampa inn døra forrige tirsdag. Et par uker tidligere ble den scannet, digitalt justert, og sendt avgårde til «PIGS billedverksted for digitaltrykk», som en enorm .png-fil, og kom plutselig tilbake, på PAPIR!

SuperMATT med hvert et pennestrøk inntakt. Dette er et prøvetrykk på lett strukturert 300g Hanemühle fineartpapir, viktig nerdeinfo!

Jeg var supergira, men landa med et mageplask. Har brukt over ei uke på å psyke meg opp til dagens innlegg!🥵

Grunnen til at elgen gikk i trykken, er at flere var interessert i å kjøpe tegninga av meg, så nå får jeg vel reklamere litt da, å se om interessen fortsatt er der?

Et T-skjorteprint kaaaan hende også dukker opp? Julegaver, anyone?

De som har meldt interesse tidligere blir kontaktet, men skulle flere være interessert i et signert fineart-trykk på 30x40cm, eller t-skjorte så send meg en melding via Insta, Facebook eller en epost:

The Parley – i glass og ramme ❤

Originalen = My baby!

Det å tegne OG skulle levere det fra seg er en rar greie. Man (jeg) får et enormt eierforhold til det som tegnes, og noen (meg) kan nok ha litt vanskelig for å gi slipp på originalen.

Det har kanskje noe med at det er vrient å sette en faktisk kroneverdi på noe sånt som egentlig føles FOR gøy til å ta betalt for, samtidig som det faktisk ligger enormt med arbeid bak noen av tegningene jeg har laget.

Elgen tok 8 år(!) fra skisse til ferdig tegning. I elgens tilfelle så følte jeg ikke at jeg hadde evnene til å få resultatet som var inne i hodet mitt ned på papiret, og skissen ble lagt bort i 2014, sammen med en hel serie med elgjakt-relaterte full-fart-skisser med en humoristisk vri, mest på grunn av en hektisk tid som bleieskiftarbeider.

Så kom den fram fra skuffen igjen, etter å ha rydda i de siste eskene av flyttelasset fra 2019, du vet, de eskene med ting som man egentlig ikke savna spesielt mye, som ble gjenglemt helt til sist.

Hvorfor elg? Tja… Jeg liker friluftsliv, skulle gjerne hatt større overskudd til å nyte mer tid utendørs, men satser på at den biten ordner seg med tid og stunder.

Elg er kule dyr, men jeg har aldri vært på jakt, annet enn at jeg fanger ting på bilde, enten med kamera eller med penn og papir.

Elgjegere pleier å være ålreite folk, de tåler ei skrøne eller to, og har humoristisk sans, men jeg unner ingen jeger å møte på elgen min, for da ender de opp ved forhandlingsbordet. Hva annet kan man gjøre når det hvite flagget heises?

Når én elg passerte, så hadde han med seg en hel flokk, de andre skissene som ligger på idéblokka kan du smugkikke på her om du vil.

(PS: BuyMeACoffee – Supporters ONLY!)

Naturlig og kortreist inspirasjon?

Naturen gir meg glede og er kilde til mye inspirasjon, og ofte blir jeg fullstendig bergtatt av lyset ute, enten det er mørketid med stjernehimmel, måneskinn og nordlys, eller midnattsol og lyst døgnet rundt.

Fargespillet som oppstår når himmel reflekteres i vann, enten havet er opprørt eller blikkstille, er vakkert!

Har du lagt merke til smådetaljene man ofte bare går forbi når man er utendørs?

Steiner, lyng, mose, lav og kravlende kryp. Setter man seg ned på huk og myser litt, kan man finne spennende miniatyrlandskap med de mest merkverdige vekster og skapninger❣

Og så dyr da, det må nevnes, elgen… ikke minst! Med ujevne mellomrom spaserer to-tre stykker forbi i bedagelig tempo. Ikke noen man har så lyst å møte på sånn helt close up når man er ute å går tur, men de er fine dyr, når man kan ha dem på trygg avstand

Siste finpuss

Jeg har tegnet mer siste halvannet år, enn på ALLE de 10 forrige til sammen, så noe begynner å falle på plass med «mengdetrening».

Jeg tror jeg kan ha funnet min egen stil, og hat fått en større selvsikkerhet i forhold til egen strek, og en visshet om at dette er bra nok.

En sannhet med modifikasjoner:
Det er liksom det ligger noe å murrer. Selv om interessen utenfra har vært der fra jeg viste fram elgen den første gangen på vårvinteren, så har tvilen fått frie tøyler.

En lei følelse melder seg ofte, om at jeg ikke aner hva jeg holder på med. Så snart det er tanker om å ta betalt for kreativt utløp, oppstår en gnagende uro om at noen snart vil avsløre meg, og finne ut av at jeg ikke har peiling. Jeg har helt klart et stort problem med å anerkjenne at eget arbeid og kreativitet faktisk kan ha en verdi.

Til og med når jeg ble forespurt om å tegne en logo for bedriften til en bekjent, her i sommer, så var prissetting og betaling en lei del av opplegget.

Tror til og med denne ubehagelige følelsen har et egen navn:


Imposter Syndrome

«Bedragersyndromet er løst definert som å tvile på sine egne evner og føle seg som en svindler. Det påvirker til og med svært høytstående mennesker, selv de med posisjoner og makt kan finne på å sette spørsmålstegn ved sine bravader, eller ha vanskelig for å akseptere at deres suksess har oppstått som følge av noe annet enn ren tilfeldighet, og dersom de mottar utmerkelser på grunn av sine prestasjoner, kommer følelsen av at de fører folk bak lyset.»

Fritt oversatt av Maskemesteren

En meeeget sofistikert måte å si at man har store problemer innad, og totalkonflikt mellom selvtillit, selvbilde og selvfølelse kanskje?

Jaja, har heldigvis ikke så mye makt og innflytelse at det gjør noe, så har ingenting å tape på å spøtte ut trøblete tanker og idéer. 
Jeg er værtfall i fint selskap, med blant andre Kate Winslet, Tom Hanks, Emma Watson og Lady Gaga, selv om det er lite trøst å finne på stjernehimmelen.

Merkelig balansegang det her, på den ene siden ønske å synke i jorda i ren forlegenhet, og på den andre siden ha en urokkelig tro på at egne evner kan bety noe for andre. 

Kommer an på dagsformen også… Den har vært laber lenge nå, men nå pushes publiseringsknappen *der*


Fake it, till you make it…? Sant?

God (h)elg!
Stikkord:                                 

Legg inn en kommentar