Er sorg er prisen man må betale for å være et menneske?

Estimert lesetid: 10 minutter

Er sorg er prisen man må betale for å være et menneske?

Det er den tida på året igjen, hvor vonde minner strømmer på. Folk flest gleder seg til jul, og har starta forberedelser, de handler gaver og teller ned, dag for dag. For min del er det fortsatt et hull i hjertet, et sår som har grodd fryktelig sakte, men snart er det bare et arr tilbake, men det åpner seg litt i november, hvert år. 

For nøyaktig åtte år siden var uhåndgripelig sorg og håpløshet det eneste jeg maktet å føle. Ulike hendelser gjennom livet har satt spor, enkelte dypere enn andre, og hjertet blør fortsatt litt, for jenta vi aldri fikk se vokse opp. Det å miste et ufødt barn setter så varige merker, at vi som foreldre aldri blir helt de samme. Det var, og er fortsatt, en ganske ensom sorg.

Vi fikk aldri lære jenta vår å kjenne, vi vil alltid lure på hvordan hun ville sett ut, hvordan ville hun og storebror kommet overens, hva ville hun ønsket å bli når hun ble stor. Problemet med sorgen man sitter igjen med etter å ha mistet et ufødt barn, er at man savner det som skulle blitt, og ikke det som var, for man har ingen minner å holde fast ved. Savnet blir lettere å bære for hvert år, og sorgen overskygger ikke alt slik den pleide. Like fullt henger den ved.

Etter at jeg hadde båret henne under hjertet mitt i 25 uker, døde Aurora i magen min. Et lite barn som jeg skulle ha beskyttet mot all ytre fare i enda tre måneder, men isteden svant livet hennes ubemerket hen i mitt liv, og en en kald novemberdag i 2012 lå hun helt stille. Hun fikk navn etter nordlyset, og danser blant stjernene.

Dette er historien om Aurora. Fra start til slutt, og om hvordan små føtter kan sette dype og varige spor, på både vondt og godt. Dette er også historien om hvordan det kan oppleves å miste et barn, og om hvordan et nytt og fullgått svangerskap og barseltid kan fortone seg, etter å ha mistet sitt ufødte barn i et tidligere svangerskap.

Det er over før det har begynt – November 2012

En hustrig novembermorgen for åtte år siden lå jeg i senga, helt urørlig. Prøvde å kjenne etter liv og røre til den lille i magen, uten å bli beroliget. Hun skulle ha sparka og turna rundt inni der, men det var så stille… En fjærlett bevegelse nå og da va alt som avslørte at jeg va 24 uke inn i graviditeten. Jordmor forsøkte å roe ned en tilsynelatende hysterisk 2. gangs gravid med at bevegelsen til babyen ikke kjentes så godt, på grunn av foranliggende morkake. Selv ikke hjertelyden klarte hun å finne, og det måtte tas fram et ultralydapparat fra det forrige århundre, for å SE at lille hadde et hjerte som slo. Hun lå bare der, nesten uten å røre seg. Eldstemann hadde jo vært en liten kickbokser i magen fra 16. svangerskapsuke, så hvordan kunne dette være så innmari annerledes? 

Dagene gikk, og bekymringen vokste i takt med at aktiviteten i magen avtok fra lite til fullstendig umerkelig. Hele svangerskapet hadde båret preg av bekymring. Mye sykdom hos både meg og min lille familie hele høsten, uro rundt økonomi og jobb, et fall på vinterens første holkeføre, og det faktum at jeg aldri hadde kjent skikkelig liv i magen, gjorde ikke nattesøvnen lettere å finne. Det er så vondt å tvile på egen dømmekraft og magefølelse, og det fantes få ressurser og informasjon om hva det ville si å kjenne liv utover den info man fikk hos jordmor. Jeg linker derfor til nettstedet Kjenn liv, en ressurs som jeg ville satt pris på å finne i november 2012.

15.november våkna jeg etter nok ei urolig natt, med en vond følelse av at noe ikke var som det skulle i det hele. Jeg fikk komme inn for sjekk utpå formiddagen. Ny runde med leting og lytting uten å finne hjertelyd, og jeg fikk på meg belte med sensorer som skulle overvåker fosteraktiviter. Ingen ting. Ingen bevegelse, null hjertelyd. Nada.
Der og da fremsto det som om utstyret ikke var i orden, og det kunne man fort ledes til å tro, med en ultralydmaskin fra femtenhundre-og-brødmangel, som aller helst skulle hørt hjemme på medisinsk museum. Jordmor ringte sykehuset i Tromsø og ville ha meg sendt dit, men det virket mer som en rutinesjekk. Vi skulle få reise hjem igjen å pakke det mest nødvendige, for en tromsøtur/retur er ikke gjort på en dag, med avstandene her nord, og det var ikke noe hastverk.

Klyp meg i armen, dette er bare en drøm

Selv om magefølelsen sa noe annet, valgte jeg å leve i håpet, men de burde vel ha forberedt meg på det som kunne komme til å møte meg da vi kom fram, for den biten hadde ikke magefølelsen truffet blink på heller. En lege undersøkte meg med ultralyd, hun gransket skjermen foran seg lenge og nøye, før hun så på meg med et alvorstynget blikk. «Jeg er så lei for å måtte si dette til deg, men her er det dessverre ikke liv», sa hun rolig og fattet.

DER gikk min verden i knas. Det flimret for øynene, jeg ble svimmel, kvalm, ville våkne fra dette marerittet som hadde vart lenge nok, men det nytta ikke… Det var ingen vond drøm jeg bare kunne våkne fra, og tårene rant ustanselig. Fra å ikke ha noe informasjon, fikk jeg plutselig ALT for mye informasjon, blant annet om hva som sku skje dagen etter, og klar beskjed om å få noen timer søvn på øyet, fordi det kom jeg til å trenge(!).

Jeg har aldri hatt noen utpregede voldelige tendenser, men der og da føltes det mest riktig å klappe til legen, som først forteller meg at det ikke er liv i min lille, så forteller hun at jeg i verste fall må bære rundt på mitt døde barn enda noen døgn, siden fødsel må igangsettes for å få en avslutning på det hele. «Ja, selvfølgelig skal jeg få meg noen timer søvn, det her er tross alt bare den verste dagen hittil, i mitt 28 år lange liv, klart jeg kan ta meg en liten blund…!»

Barselfløyen?! Det må være en ondsinnet spøk!

I halvsvime vandret jeg til pasienthotellet, man skulle tro at det ville være stopp på tårene på et gitt punkt, men de ville ingen ende ta, og verden var tåkelagt. Søvn ble et fremmedord, det var ikke akkurat en så stor overraskelse det, for av en eller annen idiotisk grunn hadde vi fått rom i barsel-fløyen! Natta bar preg av mye støy fra gangen, og rommene rundt oss. Dører og vegger føltes som papir, og det lød babygråt fra alle retninger, det var hjerterått, for å si det pent.

Morgenen kom sneglende, og vi måtte få i oss litt frokost, vi hadde tross alt lillemann på 2 år som fulgte med oss. Han skjønte nok ikke mye, men hadde nok en forståelse av at noe var veldig veldig galt med mammaen hans. Heldigvis hadde han pappaen sin, som var ganske fatta og rolig i forhold til det vraket jeg var.

I frokostsalen trilla det mange gjennomsiktige plastkasser rundt, med babyblå og babyrosa yndige små passasjerer, og med slitne, men lykkelige mødre i morgenkåpe og tøfler som sjåfør. Overalt fikk jeg nye påminnelser om at jeg bar et dødt barn med meg, og jeg kunne ikke annet enn å føle på en enorm skuffelse over mine evner som mor, og som det lille livets beskytter, som var over før det fikk begynt, og aller mest ville jeg legge meg flat på gulvet å hyle av fulle lungers kraft.

Formiddagen gikk med til å møte leger, sosionom, jordmor og prest. Spørsmål om obduksjon, fostervannsprøve, kremasjon, begravelse og alt annet merkelig ble tatt opp, ting som der og da var heeeelt absurd å skulle ta stilling til. Ting som foreldre aldri, aldri, ALDRI burde behøve å tenke på.

Heltemodig innsats, uten belønning

Tidlig på ettermiddagen ble jeg lagt inn på fødeavdelinga for å få fødsel igangsatt, for slikt kunne ta flere døgn måtte jeg vite. På kvelden da det nærmet seg leggetid for lillemann, fikk jeg en så inderlig klem, han ville ikke forlate meg der, og skulle ha meg med. Da de måtte gå fra meg på sykehuset, og lukket døra bak seg, så sprakk jeg totalt.

Mitt lys i mørket var vår vidunderlige lille sønn, hans herlige smil og bekymringsløse væremåte minnet meg på at livet må gå videre, selv om vi hadde mistet lillesøster.

Likevel, tanken på hva jeg skulle gjennomgå i timene som ventet var overveldende, at jeg ikke kunne få en fantastisk premie etter intens jobbing og smerter, var helt hinsides all fornuft. Jeg skulle ikke få en skrikende, lys levende, frisk baby lagt opp på brystet etter at alt var overstått. Jeg ville komme til å sitte igjen med en bitteliten dukkebaby, helt tyst, helt urørlig, som sakte ble kald, og som tilslutt ville bli tatt fra meg. Der og da føltes verden så jævla kald, hjerteskjærende urettferdig og fullstendig nådeløs.

Panikken grep meg, og jeg gråt ustoppelig helt til riene ble så sterke, at alt fokus ble flytta til å takle smerter. Fødselen fikk fart og gikk fortere enn de hadde antatt, men her var det ikke et barn å ta hensyn til, sa de til meg underveis, og jeg ble proppa full av alskens smertestillende, uten at det egentlig hjalp. Førstefødtes ankomst var en lek i forhold, UTEN smertelindring.

I timene som fulgte følte meg ganske fortapt og bortkommet, uten noen til støtte og trøst. Sykehuset var fullt av fødekvinner, jordmødre og sykepleiere løp til og fra hele kvelden, med lange perioder uten noen tilstede. Fødselen var latterlig vond fra start til slutt, tross alt av medikamenter jeg fikk.

16.november 2012, kl. 23.21 var det over. Lille Aurora kom stille til verden, knapt 430 gram og 25 cm lang. Ei bittelita jente som jeg aldri skulle få se vokse og bli stor, aldri få vite om hun fikk mammas brune eller pappas blå, aldri høre henne synge, gråte eller le, ei heller se henne smile.

Tiden etterpå ligger fortsatt innpakket i en grå dis, og jeg har ikke så mange minner etter fødsel fram til begravelsen. Det må ha vært noen uker hvor livet gikk på en slags autopilot. Det som måtte gjøres ble gjort, verken mer eller mindre.

Om du trenger noen å snakke med, eller bare søker mer informasjon, så er landsforeningen for uventet barnedød en god ressurs, og kan hjelpe alle som er berørt av et barnedødsfall.

Vi bar en liten kiste til grava åtte dager før julaften for 8 år siden. Å senke kisten til sitt lille barn ned i frossen jord, og forlate henne der, mens kuling og kuldegrader river inn til margen, unner jeg ikke min verste fiende. Det er for brutalt. Det lager sår i sjela som gror så sakte at selv den minste motstand kan rive av skorpa, og etterlate deg med knust hjerte, gang på gang.

Nytt svangerskap etter tapet av et barn

Etter å ha gjennomgått et traume, som det å miste sitt ufødte barn faktisk er, satt det så vonde minner i kroppen, både fysisk og mentalt, at jeg ikke klarte tanken på hva en ny graviditet ville innebære.

Samtidig som ønsket om et til barn var så enormt stort på grunn av savnet etter henne vi mistet, var redselen for å oppleve katastrofen på ny altoppslukende. Alt var svart ganske lenge, og jeg trodde ikke hverdagen slik vi kjente den noen gang skulle komme tilbake, men med våren og sommeren kom livet og håpet sakte smygende.

Om vi var klar for oppgaven, eller om tiden var moden vet jeg egentlig ikke, men det var stor spenning knyttet til en ny spire av liv høsten 2013. Jeg klorte meg gjennom et svangerskap, hvor de første 5 måneder mildt sagt var et helvete, angsten reiv og sleit i hver celle i kroppen, mens fornuften prøvde å overbevise en følelsesladd hormonbombe om at alt skulle gå bra. Auroras termin var 1.mars 2013, lillebror hadde forventet ankomst 17.mars 2014. Merkedagene i svangerskapet som gikk så fryktelig galt, lå tett opptil det nye livet, og det gjorde opp- og nedturene ekstra intens.

Uke 25 var første STORE milepæl. Følelsen av at det denne gangen skulle gå gå bra, begynte ikke å feste grepet før datoen for 25 ukers svangerskap hadde passert. Jeg var ikke like redd og engstelig etter at 6 måneder var gått, men det skulle likevel ikke så mye til av «unormaliteter» før panikken fikk bre om seg. Jeg måtte innse at sånn skulle det få være denne gang.

Det ble aldri funnet en årsak til at det gikk som det gikk med Aurora, og derfor ble det denne gangen ansett som et risikosvangerskap, hvor jeg fikk oppfølging med ultralyd og hele pakka på sykehuset hver fjerde uke , i tillegg til de ordinære kontrollene hos jordmor. Jeg rakk heldigvis ikke å bli fullstendig hysterisk mellom hver gang. Samtidig prøvde jeg å holde maska og ikke rakne helt, selv om det stormet på innsiden.

Det meste gikk etter boka, lillebror Thor kom til verden med er herlig skrik og et skrål, et år og ti dager etter Auroras termin.  Drøye to år etter han, kom lille Ylva til oss, etter nye angstfylte 9 måneder i gravidbobla. Begge to var supervitale babyer fra dag en, men ofte, når de sov, og lå helt urørlige som små porselensdukker, ble jeg engstelig, og måtte holde et øye med de små kroppene, se at pusten gikk som normalt, at de ikke var for varme eller for kalde, sjekke at alt var ok.

Jeg var i overkant nervøs og sov lenge på nåler, livredd for å våkne til nok et mareritt, turte ikke stole på at de var kommet for å bli, men denne frykten slapp taket mer og mer ettersom de små vokste til. Smilet kom, pludring, latter, rulling, krabbing, trinn for trinn bekreftet de at de ikke hadde noen andre steder de heller ville være, enn her hos oss.

Livsvisdom nok for 2-3 mannsaldre

Dersom alt hadde gått annerledes, og Aurora hadde blitt født til termin, frisk og rask, ville vi hatt en vilter 7 åring sammen med oss. Livets tilfeldigheter ville det ikke slik, men vi har vært heldige og har fått to barn etter Aurora. At vi har 3 friskuser, som sprer glede, humør og betingelsesløs kjærlighet, må nesten kunne kalles en velsignelse, selv om jeg ikke er spesielt religiøs? Litt spirituell er jeg kanskje, og tror at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi aner. Aurora er med meg i hjertet, hun passer på storebror, lillebror og lillesøster, og om engler finnes, så er hun en.

Våkenetter, sykdom og alle bekymringer som småbarnstiden bringer med seg, blir ganske bleke etter å ha jobbet seg gjennom ei tørn som denne. Hun lærte oss at livet er ikke en selvfølge, det er skjørt som glass og det er ikke forutbestemt hvem som får leve og hvem som må dø. Det hele oppleves som vanvittig urettferdig når man står i det til halsen, men i ettertid er det en livsvisdom og en erfaring som setter ting i perspektiv, man får en klar forståelse av hva som er viktig her i livet, og at man må ta vare på det man har kjært mens man kan.

Det er på tide at jeg tar november og desember tilbake, lar arret få ro, og finner veien til det jula skal handle om. Jeg ønsker å finne min EKTE julefølelse, den gode følelsen fra dypest inne, ikke bare den glorete, pålimte maska med glitter og lys, som jeg har båret i mange år. Det er først og fremst barnas høytid som skal feires, deretter er det fint å kunne være takknemlig for året som har gått, tross at 2020 har vært en berg- og dalbane, som alle vil av. Så kan vi feire året som kommer, for det skal virkelig ikke så mye til for at det nye året blir bedre enn det gamle. Og ellers kan vi forsøke å gjøre det hyggelig for hverandre i denne mørkeste tiden av året. Samtidig er det viktig å kunne ønske alt godt for seg selv, i samme vending.

Nå snur det snart, og lysere tider er like om hjørnet.

Kanskje jeg gleder meg til jul? Skal kjenne etter!

PS: Om du trenger noen å snakke med, eller bare søker mer informasjon, så er landsforeningen for uventet barnedød en god ressurs, og kan hjelpe alle som er berørt av et barnedødsfall.


Kommentarer

Legg inn en kommentar