En gang junkie, alltid junkie

Estimert lesetid: 9 minutter

En gang junkie, alltid junkie

De lærde strides om alvorligheten til sukkeravhengighet. Noen forskere mener sukker er like avhengighetsskapende som kokain, etter at de har sett på hva søtstoffet gjør med mus- og rottehjerner. Andre forskere mener at dette er fullstendig absurd.  Kall det hva du vil, men jeg velger å stemple meg selv som en junkie. En sukkerjunkie. Jeg er karboman. Karbohydrater, raskere enn hele Ingebrigtsen-klanen, har vært en av mine store laster her i livet, og det har tatt mange år å finne den smale sti.

Jeg har hatt et trøblete forhold til mat , kropp og vekt så lenge jeg kan huske. Badevekta er dønn ærlig, men den gir deg bare et tall, værsågod, deal with it as you like. Det andre problemet var jo et speilbilde som løy til meg, uansett hva vekta hadde rapportert. I hodet mitt var jeg tjukk, lat og treig, selv når jeg hadde en kropp som idag ville vært ansett som sterk og atletisk

Spiseforstyrrelser og intoleranse?

Mat har vært både kos og trøst. Løsninga på stress, angst og bekymring var ikke lengre unna enn kjøleskapet, fryseren eller kjøkkenskuffen med snop, handla inn i store mengder, lagra, gjemt unna for en gråværsdag, både bokstavlig talt og mentalt. Viste du at overspising er den vanligste spiseforstyrrelsen, og samtidig den minst kjente? Om du ønsker mer informasjon om spiseforstyrrelser er ROS – rådgivning om spiseforstyrrelser riktig sted å starte, så får jeg se om jeg graver fram noe gammelt smuss og egne erfaringer.

Jeg lurte også på om jeg kunne ha reaksjoner på ulike matvarer, men visste ikke hvor problemet lå. Media hadde jo i flere år skrevet om glutenintoleranser og alskens allergier, som om det skulle være trendy som fy, og jeg ville jo ikke være en del av den statistikken, men når vafler, loff og hveteboller sendte meg på ramma med mageknip kort tid etter at jeg hadde gafla det i meg, så skurret noe, motesak eller ei. Tester og prøver ga ikke noe utslag, hverken på det ene eller andre, som mange andre kunne fortelle om, så etter noen turer hos legen var jeg like langt.  

Mengder kan selvfølgelig ha noe å si; Èn bolle, eller èn vaffelplate var dessverre et ukjent begrep, jeg er sikker på at det meste kan ha lakserende effekt, bare mengdene blir store nok, bare les det med liten skrift bakpå pakken. Eller, det var kanskje tyggis og pastiller det gjald?

PCOS og lavkarbo

For mange år siden hadde jeg lest om forskning fra blant annet Karolinksa Institutet i Sverige, som viste at et kosthold lavt på karbohydrater kunne være gunstig for meg som har PCOS – polycystisk ovariesyndrom (si det fort 10 ganger!). PCOS kan bringe med seg et vell av plager, som for eksempel uregelmessig menstruasjon, hårvekst alle steder der en ikke skulle tro at slikt kunne gro, kviser og uren hud, overvekt og ufrivillig barnløshet. Jeg kunne krysse av på nesten alle, bortsett fra barnløshet, noe dessverre 7 av 10 kvinner med PCOS har problemer med.

Gjør noen søk på  lavkarbo, med eller uten tillegget PCOS, og du sitter igjen som et like stort spørsmålstegn etterpå som før du begynte! Informasjon fra helsemyndigheter finnes det lite av, for lavkarbo er ikke forenelig med norske kostholdsanbefalinger.  Forskningen fant jeg. Den var ganske klar på hva en kostomlegging ville kunne bidra med, men den var spesielt rettet mot nedsatt fruktbarhet og ufrivillig barnløshet, så mistet jeg interessen. For en stund.  

Tanken hjemsøkte meg oftere og oftere. Hva om jeg legger om, får bedre helse og kan gå ned i vekt som en bonus? Naturlig nok var jeg svært skeptisk til å utelukke nesten en hel makronæringsgruppe, karbohydratene. Jeg hadde innsett at en omlegging av kosthold ikke var en midlertidig greie om det skulle gi positive utslag på sikt, men hjelpes meg, det virket så himla uoverkommelig.

Tanken på måtte forsake både grov og fin gjærbakst, pasta, ris, juice og mange ulike melkeprodukter var kvalmende, DETTE var det jeg levde på. Hva kan jeg spise og drikke da?? Og hva med påmmfri, potetgull, melkesjokolade, og posen med smågodt på lørdagen (og alle de andre dagene…!). Junkien var ikke klar for avsukkring.  

Enda et problem er at overvektige kvinner med PCOS har forhøyet risiko for utvikling av ulike følgesykdommer, slik som diabetes 2, stoffskifteproblemer og hjerte-kar-sykdommer. Familiehistorikken inneholdt hele miksen. BMI’en hadde gått fra overvektig til fedme etter at sistefødte kom til verden i 2016. Vekta rikka seg ikke etter endt amming og babytid, selv etter å ha økt aktiviteten og satt fôring på nødbluss. En jojoslanker hadde feilet, igjen… DET var dråpen…

Going cold turkey

Høsten 2017, etter noen måneder med research, medlemsskap i ulike lavkarbogrupper på fjesboka, og etter å ha skummet gjennom noen bøker om keto for noobs (lavkarbo for nybegynnere), gikk jeg all in – og bortimot cold turkey, selv om det ikke var anbefalt! En gang junkie, alltid junkie, jeg kutta tilførselen tvert, for å bli ferdig med det, først som sist!

Det finnes mange tilnærminger til lavkarbo. Jeg endte på å velge en ketogen diett, med ganske høyt innhold av fett, moderat proteinmengde og lavt innhold av karbohydrater, også kalt LowCarbHighFat.

På en slik diett vil kroppen danne ketoner når fettsyrer og fett forbrennes. Dette skjer som resultat av at kroppen produserer så lite insulin at den ikke får brukt sukker som forbrenningsstoff. Med et lavt inntak av karbohydrater, vil man ha et jevnt stabilt blodukker, og en lav produksjon av insulin.

Insulin er nødvendig for at kroppen skal kunne benytte seg fullt ut av sukkeret i blodet, og når ikke cellene får sukker/karbohydrater, tar de i stedet for seg av fettreservene – som brensel i muskulatur, hjerte, nyrer og hjernen. Ketoner er et biprodukt av denne fettforbrenningen.

Ketoflu var det første jeg ble advart om, da jeg diskuterte oppstartsplaner med garvede lavkarbere; Kvalme, forstoppelse, hodepine, utmattelse og ekstrem søtsug er vanlige bivirkninger for en kropp som brått må omstille seg til en  ketogen diett. Huhei! Check, check, check, check og check.

Jeg hadde vært ute en vinternatt før, noen fødsler og annet småtterier som kan godskrives boka med urkvinneegenskaper. Har aldri ansett viljestyrke som min greie, men jeg kom meg gjennom dritten, keton-influensaen, abstinenser og gud vet hva.

Resultatene tikker først inn på livvidden

Vekt er en underlig greie når man lever lavkarbo. Selve kostholdet er vektregulerende både opp og ned, altså en undervektig vil kunne legge på seg, mens overvektige går ned. Med et sunt og balansert kosthold vil vekta stabilisere seg når kroppen er «fornøyd».

Søtsuget forsvant brått og som dugg for sola. På 6-7 uker hadde jeg droppa 15 kilo, og jeg hadde ikke vært sulten en eneste gang, etter at at en lei ketuflu hadde fått passere. Det er nok viktig å nevne at den svært inspirerende vektnedgangen de første ukene er vannvekt. Men vektnedgangen fortsatte den, til jeg stabiliserte meg på en normalvektig BMI og minus 25 kg. Vekt er faktisk ikke det som har påvirket meg mest i prosessen med livsstilsendring, men det er klart at mye føles enklere med en lettere kropp.

Noen alvorsord om andres kropper og vekt!

Det som er trist, er at alt for mange utenforstående henger seg opp i selve vektnedgangen, og heier fram denne biten som om det er viktigst av alt. «Så flott du er, nå når du har blitt så slank!» og «så flink du har vært, du må jo ha gått ned masse størrelser?!». Var jeg ikke flott og flink før? jeg bare undrer….

En annen ting: Hva om jeg var syk, og gikk ned i vekt av den grunn? Hva om jeg hadde alvorlige spiseforstyrrelser, og at slike kommentarer bare bidro til å hive bensin på bålet? Er det riktig å legge seg borti andres saker relatert til kropp, når du ikke kjenner årsaken, eller vet hvilke kroppsbilde og selvfølelse den enkelte har å jobbe med?

Tilbake til vektregulerende kosthold: Det er ikke alltid at vekta stopper nøyaktig der man tenker at trivselsvekta befinner seg, kroppen kan være fornøyd både før og etter dette diffuse punktet. Trivselsvekt er forøvrig et ullent begrep, og henger ikke helt i hop med virkeligheten. Hvorfor skal man trives bedre på 60 enn på 65 kilo?

Noen stresser noe grusomt med dette, også på andres vegne, og det finnes knapt noe mer irriterende, enn når man plutselig får høre at man begynner å bli for tynn, uten å ha noen konkrete mål om slanking. Eller om man går opp et par buksestørrelser igjen…

Dette styrer kroppen min greit etter flere år, den dypper ned når våren er i anmarsj, stabiliserer seg der på sommerstid, og svinger opp 5-6 kg i løpet av høst og vinter. Behøver jeg kommentarer på at vekta svinger, og nårtid andre mener at jeg er tung eller lett nok? NEI!

Ingen behøver å skamme seg for vekta si, fedmefobi og bodyshaming er bakstreversk, de stadige påminnelsene om at man er tung i kroppen kommer på løpende bånd i dagliglivet uten inputs utenfra, og man trenger derfor ikke utenforstående til å påpeke saken noe videre, og det samme gjelder for undervektige!

Konklusjon: vær så snill å tenkt deg om en gang til før du buser ut om andres kropper og vekt, det kan være så mye mer belastende å få sånt i fleisen enn du aner. Det er ikke tough love…

Etter lavkarbo – Før lavkarbo: kanskje slike bilder er unødvendige, jeg følte meg ikke noe annerledes mentalt sett, på høyre eller venstre, men det gir en viktig påminnelse på alle plagene som forvant med vekta.
Kvisefri og hårlaus

Nok om vekt: Andre ting foregikk samtidig. En slags tåke lettet fra inni hodet, og jeg følte meg lettere ør, og tussete, av ren fryd! Uren hud forsvant sakte men sikkert, men jeg røyta… og røyta… Og de som vet hvor mye hår jeg har på hodet, kan skjønne at når jeg blir bekymra for en framtid som blank på toppen, ja da er håravfallet stort!

Det rettet på seg heldigvis, etter en tid, og er normalt når mange hormoner er i endring, som nok har vært tilfelle hos meg, med tanke på PCOS. Menstruasjonen som hadde vært så uregelmessig at tidfesting av svangerskap var umulig før etter ultralyd i alle tilfeller, klokker nå inn på 29 dager blank, og repeat.

Driter jeg meg ut med store utskeielser i juletida for eksempel, så er det nesten garantert at alt forskyves med mange dager, og er en god pekepinn på at jeg må skjerpe meg. Rene hallelujastemning tenker du kanskje, men det var stort for meg, og er fortsatt stort!  

«Men, hva spiser du…?»

Det er viktig å fjerne fokuset på alt man ikke får spise, men heller konsentrere seg om all den deilige næringsrike maten man faktisk kan leve av istedet. Jeg får ofte spørsmål om «men, hva spiser du da, bare egg og bacon??» Svaret er at jeg aldri har spist så variert før.

Lavkarbo, i sin reneste form er naturlig glutenfritt, og diabetesvennlig. Lavkarbopolitiet har nok en mening om mangt om de hadde sett innholdet i min kjøkkenskuff, men jeg er ikke superstrikt slik jeg var i starten. Vi er tross alt en familie som spiser sammen, selv om mitt kosthold skiller seg mye i fra resten.

Hele gjengen har lagt seg til litt sunnere vaner i form av mer grønnsaker, mer ren mat, og mindre godis, men lavkarbobiten er det i hovedsak jeg som driver med fulltid.  

Bare èn pepperkake!

Noen lavkarbere har faste dager for utskeielser og høykarbo. Har prøvd jeg også, men det funker virkelig ikke. Juletider er som nevnt over ganske krevende. Pepperkaker og pepperkakedeig(!) er som kryptonitt, jeg blir svak og svært mottagelig for fristelser når krydderlukta brer seg i heimen, og går rett i saksa, hvert år!

Fråtseren vekkes til live, som en varulv i fullmåne, og i kveldsmørket når julefreden har senket seg, og pepperkakeboksen står ubevoktet slår jeg til. Skulle det ligge en halv pepperkakedeig på kjøl, er ikke den heller trygg. Det er deig for pokker… Flaut!  

Etter en høykarbofest blir jeg raskt fysisk uvel, hele meg begynner å lukte rart, jeg opplever enormt svingende humør og kroppstemperatur, utmattelse øker, kviser popper opp som paddehatter, kroppen lagrer vann og hele meg blir pløsete og rar, og det virker som om kroppen ikke klarer å regulere om den skal brenne karbohydrater eller fett.

Ramler jeg skikkelig utpå, så finner jeg ikke veien tilbake til den smale sti på lang tid, hodet blir tåkete, tenker ikke klart, og etterhvert vil gammelt rusk i maskineriet virkelig tre fram i lyset igjen. Vekta flyr opp, selv om det er viktig å merke seg at det meste er vann i starten, men fortsetter jeg karbokalaset så vil kroppen begynne å lagre for magrere tider, og da er det alt annet enn vann.

Som regel møter jeg veggen et eller annet sted og innser hva jeg driver meg, og får staket ut kursen på ny. I starten var jeg nok i overkant hard mot meg selv når jeg ramla av lasset, men har innsett at en eller flere feil ikke skal få ødelegge for den store helsegevinsten jeg har opplevd de tre siste årene.

Det er ikke det man spiser mellom jul og nyttår som velter lasset, men det man spiser mellom nyttår og jul!


Kommentarer

Legg inn en kommentar