Enten går det bra, ellers går det over!Estimert lesetid: 4 minutter

Det er deilig å bevege seg, å bli sliten på en god måte, fysisk og ikke mentalt, kjenne at kroppen fungerer (sånn noenlunde i allefall), og å kunne legge seg på kvelden, kjenne at man har gjort en innsats, og at kroppen er akkurat passe sliten til at hverdagsbekymringer ikke når å kverne, før man tar turen til drømmeland.

Det er lengre og lengre mellom slike dager, og kroppen tåler ingenting lengre før det tipper fra godtvond til vondtvondt..

Det er ganske ugreit å kjenne at kroppen forfaller, ruster og stivner til. Det som for bare noen år siden var en sterk og seig kropp, tåler lite belastning. Det braker og knaker i vonde ledd, og betennelser og småskader dukker opp etter å ha gjort minimal innsats. 

Hverdagsstyrken som før ble tatt for gitt, får jeg nå stadige påminnelser om at det står dårlig til med. Før var mye mer i røring, kroppen hang med, og gjorde det jeg ba den om, uten å kreve noe i retur.

…for seint å snu?

Når kroppen ikke har mer å gi av mangel på vedlikehold og uvettig bruk av ressurser, hva gjør man da? Man får ofte beskjed om at man bare skal ta seg sammen, når det kommer til psykisk og fysisk helse, for så enkelt er det visstnok.

Har noen halvhjertet forsøk i bagasjen, men motivasjonen til trening på egenhånd strekker til å vare 5-6 uker på det meste for meg.

Innenfor døra til det lokale treningssenteret har jeg knapt noen gang satt mine bein. Én yogatime i fjortenhundreogfemten teller kanskje ikke så langt i det regnestykket…? Svetter mer av tanken på å dra innom senteret, enn av den faktiske timen med trening. Det skurrer litt der ja…

Et lite snev av angst, kanskje?

Hvorfor er vi så mange som får «spader og spunk» av tanken på å stikke nesa innenfor et treningssenter, eller finne andre treningssformer som kan være mer enn et blaff, slik et nyttårsforsett ofte er, og forvinner ut i det store intet før januar er omme?

Når trening i tillegg hevdes å være så innmari bra for psykisk helse, så hvorfor er ikke det et tilbud for de som kan ha utbytte av det, altså trening på blå resept…?

Litt lavterskelgreier finnes enkelte steder har jeg sett, men gir det nok uttelling av endorfiner og dopamin til at det teller med i regnestykket, på positiv side av null?

Pick your poison

Jeg grubler fælt på hva det er som trigger så hardt for meg når det kommer til denne motstanden mot «arrangert og organisert» bevegelse, at det skaper hikke i hele følelsesregisteret, når jeg VET at kroppen trenger det, og jeg VET at rushet en god økt kan gi er gull verdt!

Er det flashback til leie gymtimer, coopertest, 5 km jogg med gymlærer hengende etter på sykkel(🤯), og kjekling i garderoben?

Er det følelsen av å stå fast i startgropa, å ikke tørre ta fatt på trening, fordi det er vanskelig å sette seg mål, som faktisk nåes?

Eller er det redselen for hva andre vil tenke og tro om at man kløner rundt, og ikke aner hva man driver med?

At man ikke føler seg hjemme i superelastiske tights, polyester generelt eller singleter i skrikende farger?

At man er bekymra for å møte på bastante meninger om hva som er rett og galt, i et ukjent univers av forståsegpåere?

At man ikke kan si ifra om hva ens egen kropp tåler og ønsker, fordi man egentlig ikke er så flink til å lytte til kroppen eller egne behov generelt? 

Kommer man i gang med trening, organisert eller ikke, så kan faktisk det at pustefrekvens og puls øker, svetten presser på og man rødmer under belastning, være nok til at kroppen skriver ut en feilmelding, om at dette er angst, ergo «farlig» og dermed forsterke hele tanken rundt at trening må unngåes. 

Blaaarrrgh… jeg kan sikkert sjekke av alle disse, og noen til (Ja, bortsett fra treningstøy, har plenty😁)

Også sniker det seg inn noen tanker om det å være usynlig syk, og ufør, en indre kritisk røst som pirker meg på ryggen: Gud forby at noen skulle se meg frisk nok til å trene, gå på kafé, ta en fjelltur eller møte meg i skiløypa, når jeg ikke er frisk nok til å jobbe…! Nei, det må jo unngås for enhver pris.

Men; treningstøy og singleter i fancy farger ligger spredt i hele skapet, og venter på sommertid og bare armer.

Finnes omtrent ikke mer behagelige klær å dasse rundt i når det er varmt, og det kan jo hende at et sporty innfall har passert nå og da, og da er det viktig å ha utstyret på plass…🤭

Kort oppsummert: Jeg har treningsangst, og treningssenteret byr meg i mot på så mange områder.

Sikringsstrategi: Unngå høy puls, treningssentre og nyttårsforsetter.

Løsning: Idag skal jeg trosse angsten, full frontal eksponering, og ramle innom introduksjonskurs i styrketrening for godt voksne KVINNFOLK.

Om det er en god løsning vites ei. Det er laaaangt utfor komfortsonen, men likevel et ganske veloverveid valg.

Enten går det bra eller så går det over🥵

Det er en start, et eksponeringsforsøk, og et håp om at det gjør det lettere å komme igang med egenomsorg i form av trening, for en kropp som fortjener å være sterk og seig, fordi det er gøy og nyttig å være hverdagssterk🥰

Dagens valg av T-skjorte!

Gi meg en grunn til at jeg skal høre på din negativitet, når jeg vet at jeg er mer enn bra nok…?

Dagens svar rettet til styggen på ryggen!
Enten går det bra, ellers går det over!
Stikkord:                                                                         

Legg inn en kommentar