Et alter ego til besvær – eller nytte?
Har du noen gang ligget urolig og søvnløs på puta di i sene nattetimer, med hodet fullt av tanker, anger og bekymringer over ting du burde ha sagt eller gjort, men som du ikke sa eller gjorde likevel? De ubehagelige tankene forsøker du kanskje å drukne, i informasjonsstrømmen fra skjermen foran deg, som lyser opp i nattemørket?
Dersom svaret er ja, hva var det som hindret deg i å si eller gjøre det du egentlig ønsket?
Dette innlegget defineres av en hel del kronglete oversettelser og en god dose pseudovitenskap. Meningene om alter egoet er mange og delte, og jeg syns konseptet er utrolig spennende å dykke ned i. På bærtur eller ei, dette er verdt å «forske» videre på, så heng med!
Hva ville ditt alter ego ha gjort?
Det er helt naturlig, og av og til nødvendig at vi blir holdt tilbake i ord og handling av holdninger, verdier, erfaringer, usikkerhet, eller frykt for hva andre tenker og tror om oss. Komfortsonen er trygg, og vi er i tillegg vanedyr som følger godt opptråkkede stier, sjelden tar vi avstikkere ut i det ukjente. Inngrodde og rigide rollemønstre bidrar også til at man reagerer og handler som man gjør.
Vi har mange ulike roller i dagliglivet. Disse ulike rollene formes av våre egne verdier og holdninger, og ikke minst egne og andres forventninger til oss, både i forhold til hvordan vi oppfører oss, hva vi gjør og hvordan vi gjør det.
Din rolle som mor, far, søster eller bror er sannsynligvis en helt annen enn de rollene du måtte ha som kompis, bestevenn, kollega eller klassekamerat. Vi kler på oss riktig rolle til riktig anledning, og bytter karakterer mange ganger i løpet av en dag. Er det et slags intrikat skuespill vi holder på med? Nårtid er vi egentlig vårt «sanne jeg»?
Vi har alle et ego, en foreningen av kropp og sinn; selvet vårt. Selvet, er den delen av personligheten som er i bevisst kontakt med omverdenens realiteter. Noen har visstnok også et alter ego.
Selve definisjonen av et alter ego (latin; annet jeg) er et alternativt «selv», som antas å være forskjellig fra en persons normale eller sanne originale personlighet. Et annet jeg altså, skapt for å leve ut den versjonen jeg ønsker å være? Men hvordan?
«Jeg lot som om jeg var noen jeg ønsket å være…»
Ofte forbindes alter ego med superhelter og popstjerner. Begge deler er ganske lite realistisk for oss vanlig dødelige å forholde oss til, men la oss se på et eksempel av kjøtt og blod, som deg og meg; ei dame som møtte berømmelse og stjernestatus tidlig i karrièren.
Hun vokste opp i ett religiøst hjem og oppfattet seg selv som en sømmelig ung dame. Plutselig fant hun seg selv dansende på scenen til heftige rytmer i utfordrende kostymer, mens hun framførte sanger med drøyt innhold, i alle fall sett med øynene til en med bakgrunn i gospel.
Dette var en ny og skremmende situasjon, som utfordret hennes grunnverdier og holdninger til hva som var akseptabelt og anstendig.
Jeg snakker om Beyoncé Giselle Knowles-Carter. Resultatet av usikkerheten og en indre uro, var at hun skapte alter egoet «Sasha Fierce» som hjalp henne med å utvikle sceneuttrykket hun ønsket seg, uten at dette gikk på bekostning av hennes personlige integritet og holdninger.
«Jeg er ikke som henne i det virkelige liv i det hele tatt» sa hun, og beskrev deretter Sasha som å være for aggressiv, for sterk, for sassy og for sexy.
Sasha ble til under produksjonen av Crazy in Love, første singel fra hennes deputalbum som soloartist, og Beyoncé gjorde sitt alter ego kjent for verden med utgivelsen av 2008-albumet «I Am … Sasha Fierce». i 2010 erklærte hun at Sasha ikke var nødvendig mer, hun følte seg komfortabel nok i sitt eget skinn til å fortsette på veien videre, alene. Eller gjorde hun det?
«I pretended to be somebody I wanted to be and I finally became that person.
Cary Grant, filmlegende fra den klassiske hollywoodfilmens tid
Or he became me. Or we met at some point.”
Jeg tror Beyoncé og Sasha Fierce møttes på ett eller annet tidspunkt, og hun ble til henne, eller omvendt?
Semi-super-hverdagshelt! Lets go!
Hva da med oss som ikke er popstjerner, ei heller superhelter med hemmelige identiter og overnaturlige krefter? Kan et alter ego ha nytteverdi for en som meg, en sliten trebarnsmor som pusher 40, som bortimot hele livet har sjonglert med masker og fasader, for å dekke over tung bagasje og dårlig selvbilde? Den jeg ønsker å bli, den jeg streber etter å være, er det mitt alter ego? Eller en uoppnåelig semi-super-hverdagshelt?
Hva er det som hindrer meg fra å leve ut den beste versjonen av meg selv? Finnes et sted hvor jeg kan kaste (et elendig) selvbilde på havet, og bygge et nytt som passer bedre til egne visjoner og ideer, og hvor jeg skriver manuset og fremfører det akkurat som jeg selv vil ha det? Eller snakker vi bare om en nært forestående 40-årskrise?
Mennesker har en enestående evne til å fantasere og tenke kreativt. Evnen til å forestille seg noe, og deretter la kreativiteten hjelpe til å gjøre fantasien om til virkelighet, enten det er å lage musikk, bygge et fly, eller finne ut hvordan vi kan få lønnsslippen til å vare fra en måned til den neste.
Alt dette fantastiske kommer fra den samme kreative kapasiteten. Spesielt det siste der, om lønnsslippen, tenker jeg at jeg vil se på som en av mine superkrefter fra nå av! (oppdatert mars 2022! priser går til himmels! Noe må vi vel gjøre for å beholde framtidstroa…!?)
Når skuespill blir ekte
Når det kommer til å spille ut en rolle, så er dette både fremmed og ukomfortabelt, jeg er på gyngende grunn. Fantasi og forestillingsevne finnes det plenty av, men fra tanke til handling kan det ofte være langt, og det å ha et alter ego virker i grunn like fjernt som å spille hovedrollen i en såpeopera, selv om jeg skulle ha skrevet manuset selv.
Når jeg ligger der i senga, søvnløs og grublende for ørtende natt på rad, og tenker på det jeg burde sagt og gjort, men ikke gjorde, var det fordi jeg ikke var tro mot egen overbevisning? Var jeg falsk eller feig?
Er det slik at mitt alter ego egentlig er mitt virkelige sanne jeg, og at dette alter egoet ville sagt ifra hvor skapet skal stå, uten frykt for ukjent terreng eller for represalier? Eller ville alter egoet ikke strukket til i det hele, og forblitt kun et fantasifoster?
Så mange spørsmål, og (fortsatt) ingen svar!
Her går startskuddet for jakten på mitt alter ego, så får tiden vise om det blir et alter ego til nytte eller besvær!
Legg inn en kommentar