Fatteslig aktivisme av annenrangs borger
Dette innlegg ble først publisert på Nordnorsk Debatt 22.desember 2022:
Sett utenfra har Norge i mange år vært et trygt samfunn, med små forskjeller. Vi som har opplevd å stå med beina plantet på feil side av fattigdomsgrensa, vet dessverre at dette er en sannhet med store modifikasjoner. Mange har fått kjenne på kroppen hva det betyr å leve med uforutsigbarhet over måneder og år, og selv om man må snu hver krone, strekker ikke pengene til.
Jeg har vært langt der nede, der det er så bekmørkt at man knapt skimter hånda foran seg. Jeg vet hva det gjør med lyst, giv og engasjement. Drømmer kveles og framtidstro svinner. Bekymringene vokser seg høye som hus, og ingen rømningsveier er merket.
Late utakknemlige beist
Når fattigdommen blir så stor at det innebærer å ikke få dekket grunnleggende behov som mat, varme og helsetjenester, gnager følelse av utilstrekkelighet, og man når tilslutt punktet der man mister troen på at man er i stand til å ta vare på seg selv eller sin familie.
En alt for vanlig oppfatning har vært at fattigdom selvforskyldt, et personlig problem basert på latskap og manglende motivasjon. At mennesker som sliter blir sett ned på, som noen som ikke fortjener hjelp eller støtte, bidrar til å forsterke stigmaet omkring fattigdom.
Pandemien ga oss en lærepenge: Sykdom og arbeidsledighet rammer blindt, uavhengig av status eller størrelse på lommebok. Det økonomiske sikkerhetsnettet var udugelig når krisen inntraff.
NAV var en flaskehals, og et byråkratisk udyr som fikk enkeltindividet til å føle seg umyndiggjort og usynlig. Det å be om hjelp viste seg å være ekstremt invaderende og komplisert, med et skjemavelde og et språk som er uforståelig for hvermansen.
Titusenvis hadde sett skyggesidene til NAV, lenge før pandemien traff, systemet har alltid vært tungrodd og uoversiktlig. For mange mennesker er dette en ny og skremmende virkelighet som har kommet brått på, når den ene krisen etter den andre har truffet både private og næringslivet. Når akutt matfattigdom oppstår i et rikt land, hvor vi tror vi har en fungerende velferdsstat, skaper det usikkerhet og frykt. Hvorfor er det ikke gjort tiltak som monner?
Ei rigid arbeidlinje i et firkanta system
Det som står i veien for varig endring , er ei beinhard arbeidslinje; det skal lønne seg å jobbe. Det den indirekte forteller oss, at det mest er viljen det står på, når vi ikke er i arbeid, og arbeidslinja har knyttet skammen tilbake til både offentlige stønader og oss som er brukere.
Mistenkeliggjøringen man opplever som NAV-bruker er uspiselig, enten man er på AAP, er ufør, eller behøver sosialhjelp. Vi ligger ikke hjemme på sofa og koser oss! Mange er heltidsbeskjeftiga med å holde smerter i sjakk, flere står i sykehuskøer med diffuse plager uten dignose eller behandling, andre har mistet jobb, kolleger og nettverk i samme vending, og for noen har det gått så langt at de mistet ALT de eier, også helsa, huset og sofa.
At lavtlønte tjener for lite sett i forhold til innsats, at kvinner og menn fortsatt ikke er likestilte med tanke på lik lønn for likt arbeid, og at deler av arbeidslivet fremstår som pillråttent på grunn av ufrivillig deltid, midlertidige stillinger og dårlige arbeidsvilkår, bør ikke få bidra til at trygdeutbetalinger til syke og uføre settes i skvis.
Det vil ALLTID lønne seg å jobbe, de som forteller oss noe annet farer med løgn! Arbeidslinja bidrar kun til å opprettholde utdatert tankegods, omkring årsaker til fattigdom.
Mennesker som er syke og fattige har INGEN sanksjonsmuligheter, ingen fagbevegelse i ryggen, og kan ikke streike når forholdene tilsier at grenser er tråkket over og urett begått. Vi har heller ikke lobbyister som taler våre saker i maktens korridorer, eller inviterer fremtredende politikere på relevante kurs og seminarer, for maks påvirkning.
Mens folk forsøker å føle seg fram i arbeidslivet, er det mange som snubler og faller utenfor boksen. Noen finner ikke tilbake inn til boksen, på grunn av sykdom, manglende utdanning, språkbarrierer, hullete CV eller andre årsaker utenfor egen kontroll.
Er det ikke et tankekors, at vi nå ser at boksen stadig krymper, og at flere av de som alltid har vært innafor, nå står i fare for å falle ut? Er det ikke på tide å se at fattigdom og utenforskap ikke er selvforskyldt, men en urett man utsettes for, på grunn av faktorer man ikke rår over selv?
Tenk på alle stemmer som ikke høres i dag, fordi mange tusen har mer enn nok med å stå oppreist med alle belastninger og utfordringer de møter i hverdagen, når helse og økonomi er skakkjørt. Er det en villet politikk? Fattigdom er et samfunnsproblem, og ikke en bør den enkelte skal behøve å bære alene.
Det er ikke rettferdig å si at de som er berørt må ta ansvaret selv, ta plass, rope høyere, være brysomme og kreve mye mer, når man allerede mistenkeliggjøres for å være snyltere, og i tillegg druknes i skam, men selv er jeg er drittlei av å skamme meg. Jeg er ufør på minstesats, og avhengig av NAV for å få økonomien til å gå rundt. Jeg er ferdig med å gjemme meg bort. Jeg har fått oppleve at åpenhet om egne begrensninger og (p)sykdom har åpnet flere dører enn det har lukket, selv om det fortsatt koster mer enn det smaker.
Jeg oppfordrer alle som føler at det er for trangt i boksen, og som kjenner på selv det minste snev av lyst til å lage mer bråk, til å engasjere seg. Politisk engasjement er den mest antidepressive egenomsorg jeg har vært borti.
Jeg oppfordrer ALLE andre også, uavhengig av parti, status og lommebok til å løfte en del av børen fra skuldre som allerede bærer alt for tungt, dette er ett fellesskapsprosjekt, og ikke en kamp som kan vinnes alene! Hvem som helst kan rammes av sykdom, ulykke eller uheldige hendelser vi ikke kan styre, husk det!
Nå må vi få plassert ansvaret der det hører hjemme. Staten skal ikke få belage seg på at matutdeling og annen frivillig veldedighet skal ta hånd om fattigdom, sult og nød. DET er en skam. Likevel, all ære til utallige frivillige som har lagt ned enormt med innsats for å hjelpe flest mulig i dagene frem mot jul.
Måtte det være annerledes når vi nærmer oss jula 2023.
Legg inn en kommentar