#Følg opp.
10.oktober er Verdensdagen for psykisk helse, hvor målet er å spre kunnskap, og gjøre det lettere å snakke åpent og fordomsfritt om psykisk helse. Årets kampanjetema er livet under og etter en pandemi, og skal belyse hvor verdifulle vi er for hverandre for å forebygge ensomhet og utenforskap. Jeg sprer kunnskapen på min måte, og mener vi må snakke mer om traumer. Mental helse og mental lidelse er to temaer med nært slektskap, men det er en kløft av uforstand.
Vi kan godt snakke om tingene som kan bidra til bedre mental helse, som mediyoga, tankefeltsterapi, friluftsliv, sunne hobbyer, gode vennskap, nok søvn, avspenning, meditasjon og mindfulnes, men det kan fort bli ubehagelig om angst, depresjon, ensomhet og selvmordstanker blir en del av samtalen. Det er kanskje ikke noe folk flest ønsker å gi så stor plass i hverdagen, om de kan la være, men det kan være helt avgjørende for enkeltindividet å bli sett og tatt på alvor.
Mekanismene bak mentale lidelser og psykisk uhelse blir stadig grundigere undersøkt, men forståelsen ute i samfunnet er laber, og fordommene er fortsatt alt for mange.
Årsakene til psykisk sykdom burde graves mer i. SÅ mange jeg har snakket med, har opplevd traumer i barneår, ungdomsår eller som voksne, og det er et vidt spekter av ulike diagnoser vi sitter rundt bordet med, men fellestrekkene er så mange.
De usynlige oppveksttraumene
Traumer fra ungdoms- og voksenår setter helt klart spor, men la oss snakke litt om usynlige traumer, oppveksttraumer, slike traumer som bryter ned selve grunnlaget for hvordan vi takler hverdagen, med medgang og motgang, som voksen.
Oppveksttraumer behøver nemlig ikke sette fysiske spor på kroppen, og kan for mange være vanskelig å forstå at man bærer på. Mange innser det ikke, husker det ikke, forstår det ikke, eller har fortrengt at deres omsorgspersoner faktisk utsatte dem for omsorgssvikt da de var barn.
Det er ikke dermed alltid slik at skaden er gjort med vilje eller overlegg. Kanskje kunnskapsmangel, økonomi, sykdom eller andre faktorer spilte inn, uten at det noen gang var intensjonen at barnet skulle lide, skjønt det dessverre i mange tilfeller er så grove overtramp og misbruk at ingen unnskyldning vil noensinne være god nok.
Usynlige oppvekstraumer oppstår blant annet ved verbale og psykiske overgrep, ved å ikke anerkjenner barnets behov og følelser, eller ved at man som barn tidlig måtte ta svært stort hensyn, og kanskje til og med ansvar for sine foresatte på grunn av for eksempel rus, psykiske lidelser og lignende.
Alle årene hvor man som barn listet seg på tå, for å ikke tråkke feil av frykt for reaksjoner fra sine voksne, eller der barnet søkte annerkjennelse, trøst og kjærlighet, uten noensinne å få respons, lager store feil i følelsesreguleringer. Det skaper relasjonsvansker og gjør grensesetting til et kjempeproblem for barnet, når det vokser opp.
Mobbing og utfrysing i barneår kan også gi dyptgripende traumer, og har man i tillegg ikke den trygge basen og det gode grunnlaget på hjemmebane for å håndtere motgang, så vil skaden kunne bli enorm over tid.
Er traumer arvelig?
Egne behov blir tilsidesatt, og før eller siden smeller det. Og man skjønner ikke at skadene kommer fra oppveksten, og ender ofte med å klandre seg selv.
Om man ikke adresserer sine barndomstraumer i tide, så vil ofte det å få barn gjøre læringskurven bratt, for da kommer gjerne alt grumset til overflata, og traumer kan videreføres til neste generasjon som feilreguleringer, dersom man ikke har selvinnsikten og skjønner hvor man trår feil, slikt sett kan man tenke seg at traumer er arvelig, ikke selve opplevelsene, men alle feilreguleringene traumene har medført.
Jeg gjør en del av jobben nå, med å adressere traumene, og effekten de har på livet mitt, i stor grad på egenhånd, for traumebehandling har laaaaang ventetid, og forventet plass om TO ÅR(!). Selv venter jeg på ny plass ved Viken Senter i Bardu, der jeg i utgangspunktet fikk diagnosen kompleks PTSD, tilbake i 2015. De kalles gjerne Mini-Modum, og har spesialisert seg på blant annet traumer, men vi er mange som venter… 6 måneder er unnagjort, halvannet år igjen…
Forskning foreslår at alle som havner i psykiatrien burde gjennom en traumevurdering, fordi det antas å være en stor underdiagnostisering. Om man innleder en utredningsrunde med å spørre om traumer, så vil porten allerede stå åpen for de som brenner inne med hendelser i livet som har satt sår på sjela, og veien til å dele blir kortere.
Det nytter å bry seg, men det må handling til, fra myndighetens side!
Så min oppfordring til den nye regjeringen som når skal tre inn i styre og stell:
Legg inn en kommentar