Frihet og verdighet – verdier uten mening i et samfunn uten solidaritet…?
Er markering av arbeidernes dag, 1. mai, relevant for meg? Jeg som ikke er arbeider? Jeg som er ufør? Jeg som ikke vet om jeg noengang vil ha helse til å stå i jobb? Jeg som ikker er organisert? Jeg som ikke har noen utdannelse annet enn grunnskole? Jeg som ikke har annen yrkesdeltakelse enn strøjobber og vikariater? Jeg som har falt gjennom sikkerhetsnettet og mellom alle stoler? Svaret er JA! Men; vi trenger en folkebevegelse!
Jeg har aldri markert 1.mai før. Det er en høytidelighet som ikke føltes relevant da jeg var yrkesaktiv. Da jeg ble for syk til å stå i jobb, og jeg ikke lengre sto i arbeidernes rekker, havnet jeg på utsiden av alt en stund. Deretter sto jeg i limbo på arbeidsavklaring over mange år, og ble til slutt ufør, og da var 1.mai enda mer fremmed og fjernt.
1.mai 2023 markerte jeg dagen for første gang, som en av tre talere for arrangementet til Arbeiderpartiet, SV og Rødt i nabokommunen, Skjervøy. Jeg måtte samle alt av urkrefter for å holde maska, og jeg tror det ble en litt utradisjonell 1.mai-tale. (Tale i teksformat nedenfor videoboksen, for de som har behov for det.)
Tale for dagen, 1. mai 2023, Skjervøy
Tekstversjon:
Først og fremst vil jeg gratulere med med dagen! Dette er første gang at jeg deltar på markeringen 1.mai, arbeidernes dag, i mitt hittil 39 år lange liv. Markering av dagen er som dere nok skjønner, på ingen måte en tradisjon for egen del, og at jeg skulle sette beina på talerstolen første gang jeg deltar på et 1.mai-arrangement, har vel ikke vært i mine tanker før jeg ble spurt.
Det er stort for meg å få komme hit å holde en tale på en dag som dette, men det er ikke til å legge skjul på at jeg samtidig føler meg både overveldet og bortkommet.
Det er kanskje ikke like lett for oss som har havna på utsiden, å huske at arbeiderbevegelsen har en lang historie med å kjempe for rettighetene til alle arbeidere, uavhengig av deres nåværende eller tidligere arbeidsstatus.Og jeg tror mange av de som sitter i samme båt som meg, kan underskrive på at en slik markering føles litt fjern fra vår virkelighet, selv om historien forteller oss at dagen er høyst relevant.
For hva betyr egentlig arbeidernes dag, for oss som ikke er arbeidere?
Mennesker utenfor arbeidslivet, som er syke, uføre eller har andre funksjonsutfordringer, har INGEN sanksjonsmuligheter, og vi har ingen reelle alternativer til streik, når forholdene tilsier at grenser er tråkket over og urett begått, annet enn sultestreik…
Vi føler oss aleine, når vi må utkjempe kamper av episke proporsjoner, der vi ikke strekker til på egenhånd, og i tillegg slåss vi mot uvitenhet, stigmatisering og motvilje… og egne indre demoner, i form av skam og utilstrekkelighet .
Sett utenfra har Norge i mange år vært et trygt samfunn, med små forskjeller. Men, vi som har opplevd å leve på feil side av fattigdomsgrensa over flere år, vet dessverre at dette er en sannhet med store modifikasjoner.
Vi som har hatt tyngre bagasje å dra med oss, har vanskeligere for å holde oss fast på denne karusellen, som livet består av, med utdanning, yrkesliv og klatring i karrierestiger..
Jeg har vært langt der nede, der det er så bekmørkt at man knapt kan skimter hånda foran seg. Jeg vet hva det gjør med lyst, giv og engasjement. Drømmer kveles og framtidstro svinner…. Helt siden 12-årsalderen har jeg vært en kasteball mellom instanser som skulle hjelpe.
Jeg droppet ut av videregående 3 ganger, har ikke noen fullført utdannelse annet enn grunnskole, og jeg fant heller ikke fotfeste i arbeidslivet. Min yrkesdeltakelse begrenser seg til strøjobber og vikariater, aldri noe fast, varig og forutsigbart…
Innimellom forsøkene på å få en utdannelse og jobb, har jeg tilbragt en anseelig mengde timer i stolen hos forskjellige psykologer. Alle disse årene passerte i psykiatrien, uten en annen løsning enn brannslukking, bestående av å skvette litt vann på glørne, når det brant som verst under beina på meg.
«Du er et null»
Den virkelige ilden ble ikke slukket, arnestedet ulmet fortsatt videre.Jeg hadde ingen klar diagnose, og mine såkalte depressive perioder og sosiale fobi, skulle kureres ved at jeg pushet egne grenser og trådte ut av komfortsona, en taktikk som mange ivret for gjennom årenes løp, både fra NAV og helsevesenet.
Da hadde nok den kritiske røsten på innsiden av skallen rett da… At jeg var lat, udugelig, og ikke tålte motstand… Et null.…
Jeg prøvde hardere, pushet enda flere grenser, valgte å se bort ifra alle fysiske tegn på at dette ikke fungerte for kroppen min… Viljen var det ingenting å si på, og jeg forsto ikke hvorfor jeg stadig ble sykere…
Når man har tyngre last i bagasjen enn man kan bære alene, er det fint å få hjelp til å legge vekk det man ikke trenger på reisen. Ingen psykologer hadde latt døra stå på gløtt lenge nok til å få oversikt over min bagasje med overlast. Ingen snakket om traumer.
45 minutter småprat, et par ganger i måneden, om hvor tråkig dagen og uka mi hadde vært, førte ingen vei, naturlig nok.
Behandlingen som passet meg fant jeg hos en blid sørlending i vinterland, en kunstterapiutdannet ergotarapaut ved DPS på Storslett, som hadde en helt annen tilnærming enn tradisjonell psykologi.
Hos Anne malte vi trær som representerer sinnstilstand, vi nærer vårt indre barn, og lærer betydningen av å lytte til egne behov, og sette grenser.
For å tåle medgang og motgang må man evne å gi seg selv omsorg. Ikke alle har lært det, andre mister evnen de kanskje en gang hadde.
Jeg fikk konstatert mitt manglende grep om livet og hverdagen skyldes kompleks posttraumatisk stresslidelse, en alvorlig traume-utløst angstlidelse, ikke på bakgrunn av enkelt-hender, men en kombinasjon av flere, derav ordet kompleks.
En barndom bestående av utrygg omsorg, overgrep, alvorlig mobbing, ulykker og andre typer traumer som barn i en perfekt verden ikke skulle vært utsatt for, setter spor langt inn i de voksnes rekker. Traumer er til og med arvelig, om man ikke får stoppet den onde sirkelen. Og for meg og mine barns del, stopper sirkelen HER, ved meg.
Alle bør få vite at skadene på sjela syns ikke, og at det stemmer ikke at tiden leger alle sår, dersoom man ikke er utstyrt med riktig verktøy, og ikke vet hvordan de brukes. Og det måtte jeg passere 30 år for å finne ut av!
Usynlig sykdom, økende forskjeller og utenforskap
Dette er ikke en tale for å kritisere psykiatrien, tvert i mot!. Utviklingen på traumefeltet går framover med sjumlls steg, og jeg vil tro, og håpe at barn, unge og voksne har en annen virkelighet når de trenger hjelp i dag, enn for 27 år siden.
Men la meg understreke dette med det samme; det er ikke rosenrødt.. Jeg og flere med meg, har stått over 2 år på venteliste, for å få komme til Viken Senter for psykiatri, til deres traumeteam… Jeg venter fortsatt…..
Grunnen til at jeg tok dere med såpass langt inn i mine egne mørkeste kroker, er for å vise at mange sykdommer ikke synes på utsiden, de er usynlige. Og det er et problem for mange. For jeg så aldri syk ut! Og jeg tror ikke jeg ser syk ut idag heller, men her står vi altså.
Dobbeltmoralen som syke mennesker møter i samfunnet er frustrerende. Er man syk, så skal man måtte se syk, ut for å bli tatt alvorlig. Og ofte er ikke det heller bra nok, for selv de som bruker hjelpemidler i hverdagen, for å avlaste en vond eller utmattet kropp, opplever stigmatisering, hvisking og peking, om de reiser seg fra rullestolen på egenhånd, for å plukke ned varer fra øverste hylle på butikken.
Ofte lurte jeg på: hvor syk, er syk nok?
Må man være totalt hjelpesløs, pleietrengende på alle måter, mangle begge armer og bein, og være lam fra halsen og ned?
Et vanlig paradoks for de som er usynlig syk
Luna Anette Løndal er en forkjemper for synliggjøring av usynlige sykdommer. Hun deler glimt fra hverdagen og livet med ME på instagram med sine 17.000 følgere, og hun forklarer fenomenet slik:
Ikke vis deg for mye ute.
…da er du ikke syk NOK
Ikke vær for mye inne.
…da prøver du ikke hardt NOK
Ikke smink eller stell deg.
…da ser du ikke syk ut
Ikke la være å sminke og stelle deg.
…da har du gitt opp
Dette er et vanlig paradoks som mange av oss som lider av usynlige sykdommer har opplevd. Enten man lider av psykisk sykdom, kroniske smerter, fibromyalgi eller ME så er det en stor påkjenning å måtte bevise sin sykdom for å bli trodd. Veien vi må gå for å få tilgang til nødvendig behandling og støtte er lang, fordi mistenkeliggjøringen vi opplever legger til 1000 steiner på byrden som allerede er for tung å bære alene.
Du ser oss ikke på de dårlige dagene, når vi ligger hjemme bak mørke gardiner, helt for oss selv, med smerter og utmattelse. Disse dagene er vi overveldet av motløshet og avmakt, og ingen vil ikke bli sett slik! Vi later ikke som vi er syke, vi later som vi er friske!
Problemene tårner seg opp i utenforskap
Vi må ikke glemme at de pårørende påvirkes også, når systemene svikter og byråkratiet blir overveldende. Våre pårørende står i svært krevende situasjoner i utgangspunktet! Ta barna våre som eksempel: Barna er uforskyldt plassert oppi en tilværelse der uhelse, økonomiske begrensninger eller begge deler blir en stor del av hverdagen.
Uansett om man er foreldre, barn, søsken eller partner til den som står i spagat mellom hjelpeinstansene, må noen kanskje balansere dette med skole, studier, jobb og familieliv ved siden av å skulle være en god støttespiller. Dette er en reell problemstilling som ikke må overses!
En stor utfordring er at samfunnet måler min verdi ut fra evnen til å prestere eller produsere. Kapitalistiske krefter har gjennom generasjoner påvirket oss til å bli flinke konsumenter og flittige arbeidsmaur, som følger klokka og lommeboka, fremfor døgnet og årstidene
De av oss som ikke passer inn i dette systemet, enten på grunn av sykdom eller andre funksjonsutfordringer, blir en utgiftspost i stedet for en kilde til beskatning.
Syke mennesker passer ikke inn i et samfunn der helseforetakene drives som butikk og markedskreftene råder.
Arbeidslinja forteller oss at det skal lønne seg å jobbe! No shit Sherlock! DET vil alltid lønne seg å jobbe, det vet vi alle! De som forteller oss noe annet farer med løgn! De som faller utenfor, lever ikke fett på trygd og andre ytelser, slik det ofte fremstilles.
Vi sørger en stille og ensom sorg over tapte muligheter til et normalt yrkesliv, en sorg over at tilhørighet til et fellesskap forvitret, og ikke minst sørger vi over tapet av å ikke kunne være med å bidra og føle oss nyttig, sånn som før…
Arbeidslinja har knyttet skammen tilbake til både offentlige stønader og oss som er brukere av disse for å få mat på bordet, og bidrar kun til å opprettholde utdatert tankegods, omkring årsaker til fattigdom.
Frihet og verdighet – verdier uten mening i et samfunn uten solidaritet…?
For, hvordan kan vi egentlig sikre at alle har like muligheter til å delta aktivt i samfunnet, og være i stand til å påvirke utvikling og politiske beslutninger, når skjevfordeling av ressurser og makt får fortsette å råde?
Når fattigdommen blir så stor at det innebærer å ikke få dekket grunnleggende behov som mat, varme og helsetjenester, gnager følelse av utilstrekkelighet, og man når til slutt punktet der man mister troen på både fellesskapsløsninger og framtid.
Økte forskjeller og fattigdom avler utenforskap, og utenforskap avler i verste fall radikalisering og polarisering!
Mennesker som blir fanget utenfor, er satt i en svært sårbar situasjon. Mange kan være lett påvirkelig under slike forhold, og en invitasjon som man ellers ville ha takket nei til, vil fort kunne snu til et ja, om man er på søken etter tapt tilhørighet og identitet. Det kan til og med bli veldig, VELDIG farlig.
En alt for vanlig oppfatning er at fattigdom og uhelse er selvforskyldt, et personlig problem basert på latskap, dumme valg og manglende motivasjon. Det er langt ifra sannheten:
Pandemien burde ha gitt oss en lærepenge: Sykdom og arbeidsledighet rammer blindt, uavhengig av status eller størrelse på lommebok. Det økonomiske sikkerhetsnettet var udugelig når krisen inntraff, og er det fortsatt!
Fattigdom er IKKE et personlig problem.
Fattigdom er et samfunnsproblem, et folkehelseproblem og et DEMOKRATISK problem
Økende forskjeller og privatisering har over lengre tid ført til store svekkelser av ALT det arbeiderbevegelsen har bygd opp i landet vårt – grunnpilarene bestående av trygghet, velferd og et sterkt fellesskap forvitrer, bit for bit, og dette har ført til at makt og muligheter er svært urettferdig fordelt i samfunnet.
Håp for løsninger og en ny retning
Det er lett for meg å stå her og raljere over det ene problemet etter det andre. Men en tale som inneholder bare ragnarokk og verdens undergang skal visstnok ikke slå så godt ann i følge folk som kan dette her, så jeg må visst innom løsninger som kan gir håp og retning:
❤️Vi må ta tilbake makta over hva som definerer vår verdi som individer, og ikke fortsette å la vår verdi defineres utelukkende av ytre faktorer som prestasjoner og materielle ting
❤️Vi må bort fra kapitalismens krav om evig vekst, og det ensrettede fokuset på oppkjøp og konsentrasjon av makt på stadig færre hender, utenfor all demokratisk kontroll.
❤️Når vi diskuterer enkeltpersoners verdi, må vi samtidig revurdere hva som tilfører samfunnet verdi, også ut over lønnet arbeid! Verdi bør måles ut fra ALT det mennesket kan bidra med til samfunnet, og det er et hav av oppgaver som ikke anerkjennes på lik linje med lønnsarbeid, men som er vel så viktig, ja kanskje viktigere, faktisk tvingende nødvendig for å sikre et rettferdig og inkluderende samfunn.
❤️Oppgaver som omsorg for våre egne barn, pleie av syke eller eldre familiemedlemmer, frivillig arbeid, kulturell og kunstnerisk utfoldelse til glede for publikum, stort eller lite, og alle andre bidrag til lokalsamfunnet gjennom både organisasjoner og private initiativ.
❤️Når vi har fått på plass verdispørsmål, så er det en smal sak å erkjenne at arbeids- og funksjonsevne varierer, både gjennom livet, og fra en person til den neste, totalt individuelt!
❤️En mer helhetlig tankegang rundt fysisk og psykisk helse må på plass. Lidelser og sykdommer fortjener solide diagnoser. Og diagnosene skal ikke definere hvem vi er, eller om vi er verdt å behandle, men den skal fortelle oss hvilke rettigheter vi har!
❤️Helsesektoren kan ikke drives som butikk, og foretaksmodellen må skrotes.
Det skal ikke være tykkelsen på lommeboka, eller hvilke forsikringer du har, som avgjør om du får god behandling eller ikke. Både tenner og tanker rommes av kroppen!
❤️Vi MÅ skrote arbeidslinja, så mye negativt hefter ved, og selv om meningen en gang var at alle har rett til å jobbe, så må det være krystallklart at de som IKKE kan jobbe, også skal være trygge!
At lavtlønte tjener for lite sett i forhold til innsats, at kvinner og menn fortsatt ikke er likestilte med tanke på lik lønn for likt arbeid, og at deler av arbeidslivet fremstår som pill råttent på grunn av ufrivillig deltid, midlertidige stillinger og dårlige arbeidsvilkår, bør ikke få bidra til at ytelsene til syke og uføre settes i skvis.
❤️En utsettelse av å løfte minsteytelser, blir en hvilepute for å unngå å gjøre noe med inntektsnivået til de som er yrkesaktive, men fanget til lavtlønnsyrker. Ytelsene må opp til over fattigdomsgrensa!
En visualiering av mitt utopia
I mitt utopia finnes det et sikkerhetsnett som fanger oss opp, om vi faller utenfor.
I mitt utopia finnes fellesskapsløsninger som fungerer, både for de eldre som bygget landet, for barna som er framtiden, og for alle oss i mellom!
I mitt utopia skal vi yte etter evne, og få etter behov, og om det innebærer bruk av behovsprøvde ytelser eller en garantert grunninntekt for ALLE, kan vi gjerne ta en diskusjon om.
…så lenge svaret innebærer at vi som står utenfor, får verdigheten tilbake!
Handling!
Vi trenger en FOLKEBEVEGELSE! Den må romme uføre uansett grad, folk på sosialhjelp og arbeidsavklaringspenger,
minstepensjonister, ufrivillig deltidsansatte, lavtlønte og alle dem som har havna utenfor alle ytelser (jeg vet vi er mange!)
Og alle arbeidsfolk må med, dere kan fort «bli en av oss» om utviklinga ikke snues.
Hvem som helst kan rammes av sykdom, ulykke eller uheldige hendelser vi ikke kan styre, husk det!
Det føles som om vi har et samfunn som råtner på rot, velferdsstaten rakner, og den enkelte står alt for ofte helt alene om hen faller utenfor…..!.
Jeg oppfordrer ALLE, uavhengig av parti, status og størrelse på lommebok til å løfte en del av børen fra skuldre som allerede bærer alt for tungt, dette er et fellesskapsprosjekt, og ikke en kamp som kan vinnes alene!
Gratulere med dagen til alle arbeidere, uavhengig av yrkesstatus, denne dagen tilhører oss alle!!
Likte du det du nylig leste?
Del gjerne, legg igjen en kommentar og følg meg på instagram eller facebook for å få varslinger om nye innlegg! BuyMeACoffee er lite i bruk akkurat nå, men tenker å la kreative krumspring utfolde seg der etterhvert i stede for å ta opp verdifull plass på nettsiden 😅
Maskemesteren finner du her:
Legg inn en kommentar