Gratulerer med dagen!
Bursdager er fine! Så hvorfor har slik festivitas vært så vanskelig å forholde seg til…? Det er ikke alle som synes disse markeringene er noe greit, og jeg har vært mangeårig æresmedlem av denne klubben av partypoopers. Når sant skal sies så ønsker jeg å si opp medlemskapet så snart sjansen byr seg, for jeg tror jeg er klar til å gå egne veier.
Markeringen av bursdagen er en viktig merkedag for mange, og som ofte feires i familie og gode venners lag. En feiring av årene som har gått og minnene man har fått, altså selve livet! Med på kjøpet følger ønsker om at mange gode ting også er i vente for året som kommer.
Det gir ikke helt mening å tenke at en slik feiring er ugreit, men der har du meg, i et nøtteskall. Når noe så dagligdags som å gratulere noen med dagen kan utløse alarmen og frembringe stort ubehag, så føler man seg to hakk feil sammenskrudd. For å ikke snakke om tiden i forveien av egne bursdager, som jeg aller helst skulle kunne latt passere i stillhet.
Overlegen egoist, eller redd for å være til bry…?
I livet etter Facebook har bursdagshilsninger blitt dagligkost, og ikke før I DAG oppdaget jeg at man faktisk kan fjerne fødselsdagen sin fra venners kalendere om man ønsker, slik at de ikke får noen påminnelser på dagen, men må huske den selv . Har jeg fjerna dagen? Nei. Jeg er elendig på å huske datoer, og skal jeg gratulere noen så må jeg jo få påminnelser, og jeg tror jeg skal trene litt på det, å gratulere andre med dagen!💖
Det er litt som med komplimenter, det har jeg også et anstrengt forhold til. Får jeg et kompliment så vifter jeg det ofte bort, fordi det er ubehagelig. Det er en motstand der inne et sted som sier at disse fine ordene kanskje ikke stemmer. Og ofte skulle jeg ønske jeg hadde kunne gitt et kompliment uten å føle på det samme ubehaget. Hva om de tror jeg bare sier fine ting uten å mene det, hva om det er like ubehagelig for dem, som når jeg får komplimenter?
Ambivalens – glede og tungsinn i skjønn forening
Å feire noe større har jeg ikke gjort på lenge, alt av oddetall, partall, primtall og runde tall har fått bevege seg forbi nesten umerkelig. Men, er ikke det også litt egoistisk? Skuffer jeg barna mine, resten av familien og venner ved å ikke ønske oppmerksomhet?
Selv mine egne barns bursdager har vært svært strevsomme å forholde seg til. Hvert år fra første barn ble født, har jeg hatt et noe ambivalent forhold til fødselsdagene. Det er stolthet og glede på den ene siden, og engstelse og tungsinn på den andre, og jeg har ikke greid å få grep på hva dette har handlet om, før inntil ganske nylig.
Først kan jeg fortelle litt om tidspunktet der dette anstrengte forholdet til feiringer kulminerte i ukontrollerbart kaos innvendig, skam og total følelse av å ikke strekke til på noe vis; For 3 år siden toppet det seg så enormt, og jeg endte opp med et nesten ustoppelig panikkanfall på min datters 3-årsdag, og jeg greide ikke stå i det, og la feiringen gå sin gang, slik som tidligere år.
jeg måtte rett og slett komme meg bort fra situasjonen for å finne tilbake til kontroll, og jeg rømte huset før både kakelys ble blåst og pakker åpnet, mens tårene presset på, og klumpen i halsen tok fra meg både pust og taleevne. Hvordan det kan oppleves å ha angst? Det kan du lese om her.
Jeg gikk flere runder med meg selv under og i etterkant av 3-årsdagen, og jeg skammet meg så fælt for å ikke klare å holde maska, og for at jeg tillot meg selv å rakne så fullstendig at jeg ikke greide å ta del i hele feiringen.
I disse årene etter har jeg ikke klart å invitere til feiring, men latt familie komme om og når de ønsket, men ikke alle er komfortable med å komme uten invitasjon, meg selv medberegnet, så det er jo ikke en grei løsning dette heller, for jeg ønsker jo ikke å være ekskluderende på noe vis😥. Covid-19 har i så måte vært en velsignelsen, fordi sosiale sammenkomster har vært greit å styre unna, men den unnskyldningen holde ikke vann lengre.
Symptomlindring krever en årsak
Noen nye refleksjoner har jeg gjort meg i går, på min egen 25+(7×2)-1 årsdag. Årsakene til at jeg strever med både høytider, fødselsdager og andre merkedager av betydning er flere og sammensatte, men bunner nok ut den usikkerheten jeg har alltid har båret rundt på.
Selv om jeg er på et helt annet sted mentalt, kontra noen få år siden, nå med en sterk følelse av egenverdi, et positivt selvbilde og en forståelse for at jeg har vært utrolig hard og urettfersig mot meg selv i alle disse tidligere årene, så bygger tungsinnet seg opp i forkant av festivitas.
En dårlig selvfølelse og et svært negativt selvbilde har opprettholdt en redsel for å avvisning, gitt en opplevelse av å ikke være god nok og en følelse av å ikke fortjene oppmerksomhet . Merkedagene har vært en påminnelse, om dette, også egne og andres fødselsdager. En bekreftelse på egen utilstrekkelighet, kan man kanskje si:
«Enda et år, og her er jeg, på stedet hvil, samme tafatte utgave av meg selv i år, som i fjor, og året før der.»
Når man ikke evner å se egen verdi, slik jeg gjorde i mange år, og derfor gruser et allerede nedbrutt selvbilde hver eneste gang anledningen byr seg, og dette gjentar seg over lang tid, så graveres dette handlingsmønsteret inn i selve kjernen av den man er, og underbevisstheten styrer skuta etter dette indre kartet man har tegna opp for seg selv, uansett hvor feil følelseskompasset peker, og tilslutt blir handlingsmønsteret en del av den man er, og man kjenner ikke til noe annet.
Forskjellen fra den gang da til nå, er jeg er klar over AT det skjer, HVORFOR det skjer (tror jeg?), og ikke minst NÅR det skjer, og kan aktivt jobbe med disse responsene uten at de overrumpler meg totalt, slik de har gjort i årevis. Jeg er stolt over å ha begynt å finne tilbake til kontrollen over denne skuta, som lenge har fått drive rundt i storm, uten anker, mål eller mening.
For det er det dette handler om; traumeresponser som rir meg som ei mare. Selv om jeg har funnet et nytt og bedre spor, så sitter automatikken igjen i kroppen og følelsesregisteret har ikke fått ryddet opp i kaoset, som gorillaen i kontrollrommet, eller elefanten på glassmagasinet om du vil, til stadighet lager. Sosial isolasjon, unngåelse og tilbaketrekning er ubevisste slutninger som treffes raskt for å få kontroll over enhver vanskelig situasjon. Lite hensiktsmessig, det forstår jeg så veldig godt, men det skjer før jeg rekker å skjønne noe som helst.
Gratulerer – du er verdifull! Alle dager i året!
Jeg er ikke alene om å ha slitt med disse følelsene, jeg vet at vi er flere i samme båt. Vi er ikke utilstrekkelig og verdiløse, men vi har fått tildelt en bagasje som har gitt oss problemer med både egenverd, tillit og et forvridd selvbilde. Vi er verdifulle, kun i egenskap av å være oss selv, verken mer eller mindre, og vår verdi høynes og senkes ikke på bakgrunn av prestasjoner, karrierer eller andre ytre omstendigheter, slik vi ofte har lett for å tenke og tro.
Jeg VET at jeg ikke står på stedet hvil, jeg er langt ifra tafatt, mer enn god nok faktisk, og jeg har ikke tenkt å surmule neste gang noen har bursdag. Da skal jeg huske denne «lille» teksten, si eller skrive til deg for å ønske deg:
-GRATULERER med dagen, jeg håper den blir like god som du er!💖🎉
Og MENE det av hele mitt hjerte, selv om jeg trenger påminnelser fra Facebook og andre hjelpemidler for å huske, tipper vi er flere i den båsen også!😂
Over og ut!
Legg inn en kommentar