Hvordan det kan oppleves å ha angst

Estimert lesetid: 5 minutter

Hvordan det kan oppleves å ha angst

Redsel og frykt har vært en av hovedingrediensene for at mennesker som art og individ har overlevd opp igjennom tidene. Angst er helt normalt. Den gangen vi løp rundt relativt ubeskyttet på gresskledde sletter, med en sulten sabeltanntiger hakk i hæl, var det både praktisk og helt essensielt at vi fryktet for liv og helse, slik at kroppen ga slipp på nødvendige ressurser og energi, så vi hadde krefter til å komme unna den potensielt livstruende situasjonen, enten ved å kjempe eller flykte. 

Det samme skjer i kroppen idag når vi blir redde, men uten sabeltanntiger selvfølgelig. Men; når angsten blir så sterk at den blir et hinder for vår funksjon i hverdagen, så snakker vi om at vi har en angstlidelse.

Det finnes flere ulike angstlidelser, og angstreaksjonene fra en person til en annen er individuell, men med mange fellestrekk. Jeg går ikke ikke nærmere inn på dette, men psykologforeningen har god og utfyllende informasjon om både angst og angslidelser, om du følger denne lenken. Jeg prøver på en generell tilnærming, som kanskje flere med angst kan kjenne seg igjen i…?

Irrasjonell og ulogisk brannslukking med et hint av traumer

Angst er i grunn en irrasjonell frykt, for selv om man har funnet ut hva årsaken til angsten er, og hva man trigges av, så er de kroppslige fryktreaksjonen høyst reelle og tilstede ved et angstanfall, det kan sikkert flere skrive under på.🙄

Kroppen og følehjernen skriker i kor: «Dette er driiiitskummelt, du må sloss eller løpe!!». Og mens angsten sprer seg i kroppen, så forsvinner fornuften, og jeg skjønner ofte ikke at jeg opplever et angstanfall, før etter at det hele er over, først da kobles tenkehjernen på, og logisk tankegang blir mulig.

Angst er som en teit brannalarm som varsler falskt. Det er både slitsom og ubehagelig når det varsles i tide og utide, spesielt dersom man ikke har funnet ut riktig helt hvor det brenner.

Traumer eller andre store belastninger kan ha stått øverst på gjestelista før angsten kom, det syns jeg vi kunne ha snakket mer om, i psykiatrien og helsevesenet… Traumer inviterer gjerne depresjon og angst til kalaset, og de to ankommer ofte festen som par, og de kan være vanskelige å skille fra hverandre, når det kommer til uro, negativt selvbilde, engstelse og tankekjør.

Jeg har slukket noen av mine branner, noen glør ulmer i en krok, mens andre branner har jeg ikke helt klart å plassere. Sporingsarbeid pågår, det er litt detektivarbeid å nøste i triggere for å finne ut hvordan man skal takle angsten, og aller helst bli bedre.

Du ER ikke din diagnose

Det er ikke så lett å be om hjelp, det er ofte sammensatte utfordringer vi har i bagasjen, som kan gjøre det vanskelig å adressere problemet. For egen del tok det 15 år å finne ut av hvor skoen trykket, og å få en diagnose som kunne brukes for å finne veien videre. For det er dét en diagnose er; et verktøy og en guide for å få riktig hjelp. IKKE en merkelapp

Det burde ikke være slik at det skal ta så lang tid å utredes i psykiatrien. At min vei har vært lang og kronglete, betyr ikke at andre skal måtte gå samme omveier og miste kompassretning, og gå etter et kart uten stedsnavn.

Den beste sammenlikninga må være en kjip variant Monsen på Villspor, bare at det er meg der ute, uten stedssans, og villmarksknowledge omtrent lik null. Droppa ut midt på vidda, med to knekkebrød i sekken, bind for øynene, milevis fra folk, uten snøring på hvilken vei man skal gå, hvor langt det er, og hvor lenge man må lete for å finne fram til sivilisasjonen.

Er det et programkonsept jeg kan selge inn noe sted…?

Man mister så unødvendig mye av livet på å famle i blinde, om man ikke får hjelp i tide. Jeg kan ikke forstå at denne typen prioritering som vi ser innen psykisk helse er samfunnsøkonomisk fornuftig heller, men det er en annen diskusjon, selv om det i stor grad er penger og bevilgninger som mangler, for å bedre tilbudet.

Fra bagatellisering til eksponering

Om man skal ta ondet ved roten, så vil det kunne kreve tid og krefter man føler man ikke har. Bagatellisering og brannslokking uten mål og mening kan virke totalt mot sin hensikt. Det finnes så mange ulike måter for å dempe angsttrykket, uten å egentlig gjøre noe med årsaken, og ofte vil unngåelse og sikringsstrategier bare bidra til å opprettholde og også forsterke angsten. 

Der har jeg gått på en blemme mer enn en gang. Og nå er meter og munnbind borte!

Jeg tror dessverre at min sosiale angst har fått ekstremt gode vekstvilkår under pandemien. Selvvalgt isolasjon i to år har aldri vært så enkelt som under en pandemi. Men hva nå!?

Folk flest: Feirer! Bestiller reiser! Drar på shopping! Plukker opp tråden der de slapp før covid-19 traff, de samles, lager minner, bygger nettverk, treffer nye fjes og tar livet tilbake!

🥳🎉🍻💃🕺

Meg: Lammes av frykt! Trekker for gardinene og vil helst gjemme meg under senga…

👀😨😰😱🤢😵

Jeg begynte på en eksponeringsjobb for å konfrontere angsten i fjor vinter, og var innlagt ved lokalt DPS i et par omganger. Nå er jeg tilbake på DPS på et nytt stabiliseringsopphold, som det så fint kalles. Jeg kan dessverre ikke si at jeg føler framgang fra i fjor til i år. Det kan nok være mange årsaker, og jeg har ikke tenkt å forlate ringen uten en real kamp.

Noe av utfordringen ligger muligens i at jeg sliter med å akseptere alle nye begrensninger kroppen har laga seg til, jeg er redd for at det er min nye normaltilstand; det å ikke ha noe overskudd, å bli utmattet av bittelitt belastning, å ikke kunne planlegge uten å ha klar plan B til Q i bakhånd, å ikke kunne følge opp barna slik jeg ønsker, leke, være aktiv, dra på turer, jobbe ute i hagen… Alle oppgaver føles som å spise en elefant. Men det går jo forsåvidt greit, det også, om man bare tar en bit av gangen? Ikke at jeg vil spise elefanter…

Jeg velger å leve i troa, på at det finnes ei løsning og en bedre hverdag med mindre angst, for alle oss som sliter❣

Gi deg selv tid, skynd deg langsomt, det skal jeg.

Over og ut