Influensere, kamelballer og Ragnar på Regnskap
Johanne Refseth, psykolog og influenser bak instakontoen @psykolog.med.sovepose foreslår på NRK yttring at kommuner ute i distriktene bør lønne influensere for å påvirke sine følgere, slik at de vil ønske å bosette seg i utkantstrøk, ved å vise fram hengekøyer i solnedgang, koselige småbruk og landlig idyll. Hun hevder markedsføringen er mangelfull og SoMe-kontoene til kommune-Norge bærer preg av at de driftes av Ragnar på regnskap, ja så elendig at hele opplegget suger kamelballe.
Joda, hun har jo noen gode poeng, men først må vi snakke om en ting eller tre, som ikke er spesielt spennende, og det handler om kommuneøkonomi, fraflytting og sentralisering.!
En realitetssjekk, først og fremst: Folk tar gjerne avgjørelser om hvor de vil bo, som er basert på arbeidsmuligheter, tilgang til utdanning og helsetjenester, og andre faktorer som influensere kanskje ikke kan påvirke. Jeg tenker umiddelbart at dette er en dårlig markedsførings-idé for kommunene. Disse historiene som influensere deler med sine følgere, viser seg ofte å ikke forteller hele sannheten, eller…?
At en influenser har fått 20.000 følgere av å vise fram sine outfits, sminketips, hudpleierutiner og shoppingvaner gjør ikke denne personen umiddelbart egna til å promotere livet på bøgda, selv om hen har forstått en ting eller to om hva algoritmene til SoMe trigges av, og hva som gir engasjement.
Tingenes tilstand: Kommuneøkonomi og -tjenester på sparebluss
Jeg er ingen influenser, og bryr meg fint lite om at ikke algoritmene jobber i min favør, når jeg poster bilder av blåbær, fjøskatta og den andre katta, påskeegg til feil årstid, høns i hagen og midnattsol på min instagramkonto. Jakten på likes er strevsom, men det vet nok virkelige influensere alt om. At jeg deler hverdagsgløtt med naboen eller andre sambygdinger, er nok til at hele bygda veit hva jeg driver med, selv når jeg er litt usikker selv, og dermed har vi kanskje ikke et sånt kjempebehov for å influere så mange utenfor egen sfære, mulig Ragnar på regnskap er «fanget» i samme bås?
Poenget jeg vil fram til, er at det ikke bare er glansbilder, det å bo på landet, og det bør folk få vite. De av oss som fortsatt velger å bo avsides, kjenner godt til ulempene det medfører; Store avstander, varierende kvalitet på helsetjenester, latterlig lave eiendomsverdier som vanskeliggjør både nybygg og renovering av sjåen vi allerede eier, og jeg fyrer nok både for kråka, skjæra og måsa som pleier å bygge reir bak pipa. Bare et snev av pessimisme og uforutsigbarhet, med innslag av bygdedyr der altså, men fortsatt levelig, om det skulle være noen tvil.
I ytterste konsekvens kan det å markedsføre en kommune som det ideelle sted å bo, gi utilsiktede virkninger, selv om en økning i befolkningstall høres forlokkende ut for alle utkantkommuner. Kan man tenke seg at slike stunt kan føre til overbelastning, og øke trykket på lokale tjenester og infrastruktur, som kanskje allerede er presset til tålegrensa? Spesielt med tanke at kommunen knapt makter å tilby sine innbyggere gode nok tjenester i utgangspunktet, på flere områder enn ett?
Markedsføringen kan vise seg å bli en kostbar affære, spesielt hvis kommunen ikke ser noen reell og varig økning i befolkningstall og inntekter. For så skralt står det til noen steder med kommuneøkonomien, og noen ganger fremstår det som om kommunebudsjettet enten må prioriteres til å bekjempe pest, eller behandle kolera, aldri begge.
Å tiltrekke seg nye innbyggere på en slik måte, kan til og med være direkte uetisk, hvis influenserne ikke er transparente om de eventuelle skyggesidene i kommunene de hyres av. Influenseren kan like gjerne føres bak lyset, på akkurat samme måte som innbyggerne, ved at informasjon om eksempelvis innsparinger i helse- og omsorgssektor eller svekkelser i kollektiv- eller skoletilbud ikke gjøres godt nok kjent, slik mange av oss har opplevd, når informasjonen om tingenes tilstand dukker opp i lokalavisa, eller enda verre,; NRK Brennpunkt, etter at gravejournalister har gjort et dypdykk.
Skal vi ha bosetting i distrikts-Norge?
Samfunnsutviklingen ser ut til å bevege seg i feil retning. Foreldre spør seg om det er trygt å bli gravid, føde og la barn vokse opp i distriktet. Godt voksne undrer seg om det er noe å trakte etter å bli boende, dersom de ender opp som pleietrengende og skrøpelig i en utkantskommune med anstrengt økonomi. En akademiker eller to med hjemmekontor er vel og bra, men gir det flere hender i arbeid og lavere sykefravær i helsesektoren?
Den stadig pågående sentralisering i Norge, drives av flere faktorer, blant annet urbanisering og teknologisk utvikling. Kapitalisme og effektiviseringstyranni må ta en stor del av skylda, for at hele bygdesamfunn er lagt øde i distriktene flere steder. En utarming av distriktene over mange tiår, spesielt innen landbruket og fiskeri har sakte men sikkert ført til en større konsentrasjon av arbeidsplasser og tjenester i byer og større tettsteder, mens lysene slukkes på bygda.
Livet på bøgda har fortsatt noen fordeler
Fordelene med livet på bygda kan for noen bestå av et roligere liv, mindre mas og lavere levekostnader, tettere fellesskap, nærhet til natur, og muligheter til å dyrke frilufslivet finnes like utenfor ytterdøra. Det finnes muligheter i distriktene for de som ønsker å gå i mot strømmen, enten man har valgt å bli, eller er tilflytter og har jobben med seg på flyttelasset, eller søker lykken. Kanskje ønsker flere å produsere eller foredle mer av de fantastiske råvarene som vi faktisk har over hele landet, eller hva med å vise fram måter å drive turisme på, som ikke belaster naturen på samme måte som idag?
For gründere som ønsker å skape noe eget i distriktene i nord, sør, øst eller vest, så kan det være interessant å se på for eksempel naturbaserte næringer. Potensialet kan vise seg å være mye større enn vi vil tørre å tro. Gode politiske føringer som tilrettelegger for å kunne satse utradisjonelt og utenfor allfarvei er viktig for å styrke og opprettholde lokalsamfunnene i bygde-Norge, spesielt ettersom vi nærmer oss slutten på oljen. Det er tvingende nødvendig å gjøre en overgang fra maksimering av profitt ved konsum og kvantitet, til å fokusere på kvalitet og en langsommere livsstil, hvis vi ønsker å oppfylle de målene vi har forpliktet oss til gjennom internasjonale naturavtaler.
Men; Kommuner og fylker må få bedre betingelser, økonomisk sett, slik at de kan styrke utdanningsmuligheter, helsetjenester og samferdsel, samt legge til rette for næring og utvikling, med naturens tålegrenser som ledestjerne. Det må også være et handlingsrom til å satse på kultur og fritidsaktiviteter, til glede både gamle og nye innbyggere uten at enkelte driftsområder må brukes som salderingspost, slik ståa er idag. Et strålende eksempel er skolebarna som står uten svømmeopplæring, flere ganger i løpet av skoleåret, fordi svømmehallen holdes i live med kunstig åndedrett, på 50.året, og var modent for utskifting den gang foreldrene til dagens elever hadde svømming i samme kulp. Sektor for Helse, omsorg og oppvekst er gjengangere, der ostehøvel eller sparekniven svinges ofte.
Evig eies kun et dårlig rykte
Vi har et omdømmeproblem i distriktet, det kan vi enes om, men det har sine helt åpenbare årsaker. Vi må gjøre det mer attraktivt for folk å bosette seg i distriktene. Å betale influensere for markedsføring kan like gjerne ende opp med å gi kommunen et enda større omdømmeproblem, og vil kunne oppfattes som både desperat og kunstig. Kamelballene holder vi utenfor, og Ragnar på regnskap har trolig nok med å hindre flere røde tall i regnskapet (svømmehall og alt det tøvet der…!)
Apropos et dårlig omdømme: Nordleninger var ikke velkommne i sørligere sentrale strøk på 1950-tallet, det var ikke uvanlig at boligannonser var merket med «Nordlening uønsket». At vi bygdefolk har hatt et frynsete rykte, som handlet om å være både stor i kjeften og frekkere enn flatlusa, kan nok hatt ha et snev av sannhet, men akkurat som at ikke byfolk er en homogen og plettfri masse, så er ikke alle bygdetullinger, selv om de bor i utkanten!
Om det er tilfellet at folk fra distriktet fortsatt oppfattes som noen man ikke må stole på, eller ofre tid og krefter på, vet jeg ikke for jeg er kanskje inhabil og vil ikke kjenne etter(?), men jeg kan jo nevne at vi venter fortsatt på toget her i Troms, 100 år etter at Nord-Norgesbanen ble vedtatt bygget ( 1923!). En miljøvennlig og stressfri transportmåte ønskes velkommen her nord, mer enn noen gang før, av både lokalbefolkning, næringsliv og turister! Skal man bo i distriktet, er det greit å vite at man kommer seg dit man skal, uten at uvær og rasutsatte veier legger føringer for når man skal reise, og om man kommer fram, med eller uten helsa i behold, både med tanke på sikkerhet og for bolyst.
Kanskje vi skal snu på spørsmålet til psykologen med soveposen? Bygda vil ha deg, men vil storsamfunnet ha bygda?
Likte du det du nylig leste?
Del gjerne, legg igjen en kommentar og følg meg på instagram eller facebook for å få varslinger om nye innlegg! BuyMeACoffee er lite i bruk akkurat nå, men tenker å la kreative krumspring utfolde seg der etterhvert i stede for å ta opp verdifull plass på nettsiden 😅
Maskemesteren finner du her:
Legg inn en kommentar