Estimert lesetid: 7 minutter

Jakten på mormors julemagi

Det er ikke slik at man på magisk vis får superkrefter eller mer energi, bare fordi kalenderen viser desembermåned, selv om det kanskje kan virke sånn. Det som vises på sosiale medier er et konsentrat av de mest iherdige juleentusiaster og influencere som baker, pynter, shopper, og pakker julegaver til den største gullmedalje av dem alle. Det er ikke like lett å huske på den biten der alltid, og mine egne forventninger til jula, er heeeelt ute av proporsjoner med tanke på hva jeg er i stand til å utrette, akkurat nå.

Jeg er ikke spesielt religiøs, kanskje en smule spirituell, men selv jeg kan si at julefeiringen har reist så langt bort ifra den kristne tradisjonen med det glade budskap som er mulig, med kjøpebonanza, glorete plastikknisser, uanstendige mengder glitter, kunstfiberpels og julebordsfylla (ok, den biten der fikk en naturlig demper på grunn av pandemiske tilstander i år).

For all del, jeg ELSKER konseptet med julepynt og alt det der, men det kan bli litt i meste laget når kalaset dras i gang så alt for tidlig, med en tur på butikken i september, hvor julebrusen står klar i hylla; Jeg har jo ikke innsett at sommeren er over enda, så jeg trenger litt slækk!

Hedninger!

Jeg har slitt med en slags «juleangst» som har forverret seg år for år, kanskje det er på tide at jeg skal ta meg selv på alvor, skru ned tempoet og ikke føle på nederlag, selv om min feiring ikke nødvendigvis er som din, eller naboens.

Noen jakter på julestjerna, jeg jakter på julestemninga, som jeg har tapt et sted på veien.

I tillegg til å feire familie og felleskap, så trengs en liten påminner om det faktum at en lang og kald mørketid er på retur. Jeg bør feire solsnu altså, i samme slengen, siden datoene ligger tett på hverandre, og fordi vi likevel er en smule hedensk.

Den mørkeste dagen i året er 21.desember. Etter denne dato går det mot liv og lys, og det er dette jeg mistenker at julefeiringen opprinnelig stammer ifra, tilbake i en svunnen tid, med en aldri så liten tilpasning til det kristne julebudskapet, for å dempe de mest høylytte hedninger, den gang da Norge skulle kristnes (er jeg helt på bærtur nå eller?!).

Jul = mormor <3

Min gode, snille mormor er for meg selve personifiseringen av jul. I sine velmaktsdager var 7 slag, grønnsåpe, gaver, julegardiner, sølv- og messingpuss, glitter og stas i alle farger og fasonger i absolutt høysete i hele november og desember! De gode minnene om alle som ramla innom henne på  julebesøk, venner og familie, som alltid fant hjerterom og husrom hos mormor, alltid noe godt til kaffen, alltid noe å skravle om.

Nå til dags vet hele verden om noen har flyttet, født, gifta eller skilt seg, kjøpt hus, solgt båt, hengt opp nye gardiner eller spist sushi til kvelds, i øyeblikket det skjer. Tanken slo meg: Er det rart smalltalk/småprat har blitt så inn i helv….es vrient?? Vi har jo ingenting nytt å fortelle hverandre lengre! Er det rart man blir distanserte og får enda mer sosial angst, når vi tror vi er tettere sammenknyttet enn noen gang, og det viser seg at fakta er stikk motsatt?

Kanskje jeg burde klappe tastaturet over tottene og kutte ned på denne delingen av alskens svada? Om jeg skulle være så heldig å treffe på noen kjente, så veit de kanskje myyyye mer enn det de ønsker å vite, så mye at det ikke er nødvendig med mer enn et «Hallo», etterfulgt av klein taushet, et kremt, og «Hadet så bra«.

Jaja, et tankeeksperiment som kanskje kan drodles litt mer på en annen gang.

Barndommens julegleder

Tilbake til moro; fryseren(e) til mormor skulle være fylt til randen når julaften nærmet seg, likeså kjøla, kakebokser, skåler, krukker, skuffer og skap. Det skulle ikke mangle noe, og hos mormor kunne vi spise småkaker til langt uti februar før vi fant bunnen i kakeboksen. Kan hende jeg tar hardt i nå, men dager i barneår virker så mye lengre enn i voksenår? Den gang 24 kalenderluker sneglet seg forbi, og tok flere måneder å pløye seg igjennom (minst!), og julekosen varte i intet mindre enn en noe som føltes som en deilig evighet.

Klart man blir påvirket av sånne minner, og jeg alltid ønsket meg, i mitt stille sinn, å ha et hjem som er julepyntet fra kjeller til loft, og lukter grønnsåpe, messingpuss og smultringer, men nå må jeg stoppe opp å gjøre en realitetssjekk. HVORFOR ønsker jeg dette, når jeg vet at dette strekker strikken min for langt?

Jeg tar meg selv i  ønske noe av det ytre som ble oppfattet som positivt med jula, når det egentlig er stemningen som jula hos mormor representerer. Hos mormor var det alltid trygt og godt, og hun gjorde jula til ei magisk tid. Det jeg sjelden tenkte så mye over som barn og ungdom, var alt arbeidet i kulissene, for å få alt i (kake)boks, slik at roen faktisk kunne få senke seg på julekvelden. Alle timene med vasking, baking, stryking, pussing, handling, pakking, slitne knær, vonde hofter og verkende rygg så jeg ikke så mye til, selv om det garantert tynget.

Jeg er G.R.I.N.C.H.E.N

Nøyaktig hvor og når jeg mistet evnen til å kjenne særlig til julegleden, vet jeg ikke. Det har føltes tyngre for hvert år, selv etter at jeg fikk barn. Jula har selvfølgelig fått mer mening og innhold med barn i huset, men når det negative stadig overkjører det fine med denne tida, så har det vært vondt å komme seg helskinna igjennom høytida, og jeg har alltid skammet meg fordi jeg kunne føle på så stor avmakt i den tiden da alle framsto som glade og ubekymret.

Jeg ønsker heller ikke at barna mine skal oppdage at mamma er Grinchen i forkledning…

Jula er vel for de fleste (der var de «fleste» igjen ja…)  en totalpakkeløsning med negativt og positivt på hver sin side av vektskåla, med mas, stress og bekymringer på den ene siden. Noe så enkelt som å kjøpe en gave kan jo fortone seg som rene marerittet har jeg nylig lest, spesielt for menn som skal gi kvinnen i sitt liv noe som hun faktisk setter pris på, ettersom hun faktisk ønsker seg romantiske, gjennomtenkte gaver, fra en som kanskje identifiserer seg selv verken som svermerisk eller spesielt filosofisk?

Sokker i år igjen… Sorry farsan…

Og hvordan kan han konkurrere med alle pakkene hun har netthandlet til seg selv, og henter på Posten året igjennom? Og visa versa. Far stakkar, han får bare sokker, eller undiser…! Hvor romantisk og gjennomtenkt er det? Nei, julegaver er ikke enkelt.

I den positive delen av totalpakka finner man blant annet tid med venner og familie, julemusikk, pynting av juletre, åpning av overnevnte gaver (som sikkert kan by på både latter og gråt?), og ikke minst god mat.

Legger du dette på vektskåla, så veier trygghet, nærhet, forutsigbarhet og tradisjoner veldig tungt. Er det DETTE som er magien med jula? Jeg føler at jeg stadig nærmer meg en slags løsning på disse forbaska julenøttene, men innser samtidig at jeg neppe greier å knekke dem helt dette året heller.

Ulike helseutfordringer, sykdommer og psykiske lidelser, økonomiske problemer og dysfunksjonelle familieforhold kan være en medvirkende årsak til at mange står utenfor. For de av oss som sliter med en eller flere av disse, så er det så ekstra tydelig for oss, at vi er skiller oss ut. Ingen av oss er like, men dette kan være kjent stoff for de berørte, at vi mangler en eller flere av disse 4 ingrediensene, for å kunne ta del i julas gleder?

Juledetektiven søker i egne rekker

Jeg har diverse bagasje samla opp i løpet av livet, som er noe dritt å dra på, og har levd livet tidvis ganske rotløst, for deretter å stå fastlåst, og så rive av rotfestet på ny. Allerede i løpet av de første 7-8 årene av mitt liv hadde jeg bodd like mange plasser som jeg hadde fylt år. Historien var i ferd med å gjenta seg for mine egne barn, og vi har ikke bodd lenge på en plass, før arbeid, helse eller økonomi har jaget oss videre, kanskje ikke ulikt min egen oppvekst.

Selv om vi ikke har flyttet langt om gangen med barna, så har vi drevet rundt innenfor kommunegrensa som en båt uten anker, etter at første barn ble født. Det er vel delte meninger om hva det kan innebære for et barn å vokse opp i rotløshet, men det er ei kjempebekymring å ikke ha forutsigbarhet i livet, og det vil smitte over på barna, for utryggheten man selv opplever, kan man ikke skjule over tid.

Ikke uten å ofre noe på veien, det er jeg sikker på gjelder meg værtfall. Nå har vi kasta anker her på Lien, i det som var mormors trygge havn, og jeg håper vi får gro godt fast. Kanskje vil tryggheten komme tilbake, når jeg etter hvert tør å tro på at dette er hjemmet vårt, når jeg får tid til å kjenne litt på at HER skal vi faktisk bo så lenge vi ønsker.

Uforutsigbarhet i forhold til helse og økonomi har vært en belastning i mange år, og når man lever i et slags vakuum, uten å kunne ta trygge og varige valg for seg selv og sine barn i så lang tid, så er stiene i hodet hardt opptråkka. Det gir rom for håp og endring, når stormen nå har roet seg.

Mitt indre landskap er nok vel så kronglete som dette berget vi bor på, og det skal et godt stykke nybrottsarbeid til, når jeg har valgt å legge om min Indre Riksvei. Det tar som kjent tid å bygge nye veier, det skal ryddes både kratt og fjell, tuneller skal sprenges og broer må bygges for å komme raskere og tryggere til mål.

Ofte er det ikke like enkelt å vite hva som må til for å gjøre de indre veiene mer farbare, når landskapet er uoversiktlig, og kart og GPS er fremmedord, men jeg skal da jaggu ha kred for å prøve, skal jeg ikke?

En litt mindre grinete adventshilsen fra Maskemesteren