Komfortabelt krypinn, med utviklingspotensiale

Estimert lesetid: 3 minutter

Komfortabelt krypinn, med utviklingspotensiale

Alle har en komfortsone, en situasjon hvor man føler seg trygg og komfortabel, det ligger i ordet. Et deilig, men svært lite fruktbart sted. Et sted vi liker å være, fordi, her er det ikke jo ikke så ille. Tenk bare på alt det skumle, nye, ukjente som befinner seg utenfor! Fysjameg, dit vil man jo ikke, så ofte…?

Når det kommer til komfortsonen, så er alltid gresset grønnere på andre siden om man greier å finne veien dit, men ofte er dørstokkmila laaang, gjerdet for høyt, porten er låst, nøkkelen er borte, og gresset har visna før man får ut fingeren.

Litt latskap, en dæsj selvmedlidenhet eller en streng indre kritiker er alt som skal til for stikke kjepper i hjulene i det man forsøker å rulle ut av komfortsonen.

Hva da, når det ikke er komfortabelt i komfortsonen?

Når man er syk, fysisk eller psykisk, over lang lang tid, finnes det knapt noe som kan kalles en komfortsone. I alle fall ikke dersom man legger direkte mening i ordet, som da betyr å ha det bekvemt, behagelig eller føle velvære. Likevel finnes det en sone man kan bli stående fast i, ikke fordi det er så komfortabelt akkurat der, men fordi det blir så HIMLA mye mer ubehagelig, usikkert, skremmende og vondt å trå utenfor.

Noen har snublet rundt i den sonen i ganske mange år. Man låses i en tilstand av apati, med mangel på initiativ, interesse og følelse. Likegyldig til det meste. Hva kan man kalle et slikt uhyggelig sted? «Driter-i-absolutt-alt-sone»?

Og det er dessverre ikke bare en selv dette går utover, apatien er så altomfattende at man risikerer å frastøte seg både familie, venner og annet nettverk, fordi de ikke skjønner hva man har rota seg inn i. Man skjønner det faktisk ikke selv engang. (Dette er i grunn litt ubehagelig å skrive om, og da er tredjepersons synsvinkel kjekk å ha, som du kanskje skjønner, for å få litt avstand til møkka.)

Jeg har sett lyset, av og til

Mange år i skyggenes dal kan skape et enormt etterslep på sosialisering, egenomsorg, selvrealisering, you name it! Alt man finner utenfor komfortsonen, alt som skaper personlig vekst og framgang. Dersom man friskner til, får bedre villkår, trygghet og forutsigbarhet, kan det plutselig bli litt lettere å utfordre inngrodde mønstre. Altså, apatien slipper taket, og man tør å finne veien ut av komfortsonen, fordi man kommer seg over dørstokken, og klatrer til og med over gjerdet selv om porten er låst.

Mitt forsøk på å blogge er et ganske tydelig tegn for meg selv på at noe er i endring. Andre har også påpekt at jeg virker sterkere, og at det til og med ser ut til at jeg har det bedre med meg selv nå, i forhold til bare få år siden, og jeg tror de har rett? I mange år har jeg vandra i tåkeheimen, uten å ta mine behov og egne ønsker særlig alvorlig.

Jeg har et lite inntrykk av jeg har vært fanget hos komfortsonens onde tvillingen, apati. Men jaggu så bryter det av og til igjennom noen solstråler nå og da, oftere og oftere faktisk. Det siste året føles det som om jeg har fått godkjent permisjonsrunder fra apatisonen, for overføring til komfortsonen.

Så mye å ta tak i

Når det er ting jeg ikke greier å ta fatt på, fordi det er for tungt, for vanskelig eller for skremmende, så kan jeg faktisk FØLE det, at det er ganske deilig i komfortsonen. Merkelig. En ny følelse på et fremmed sted, men absolutt å foretrekke framfor ordinære soningsforhold. Det betyr at det er mulig å ta fatt på opprydningsjobben, tømme skapet for skjeletter og hente fram alt som har blitt feid under teppet i mange år.

Nå ble det så mye skriverier om komfortsonen, at det begynner å kjennes ubehagelig. Nå tror jeg at jeg setter punktum, mye mer behagelig enn å fortsette å hamre på et tastatur, når skrivekløen plutselig forsvant. Kanskje jeg finner noe tamt lesestoff, en annen blogg eller noen rykende ferske fake news og fortvile meg over, mens jeg planlegger neste brekk ut av komfortsonen?