Maskemesterens erkjennelse
Hvordan jeg fremstår, sett utenfra, og hvordan jeg faktisk føler meg på innsiden er ofte to vidt forskjellige og svært motstridende verdener. Det er vel der noe av problemet med psykiske lidelser og stigmatisering ligger; De som er (p)syk blir eksperter på å gjemme seg bak fasader, ta på seg en maske for å skjule smerten som herjer, og bygge murer for å beskytte et altfor sårbart indre.
Det er lett å dømme, men når man ikke vet hva mennesker man møter har i bagasjen, så er det fort gjort å treffe forhastede slutninger. Jeg vet at jeg klemmer på meg et smil og drar på meg overlevelsesdrakta når jeg forlater hjemmets trygge havn, og at jeg som regel framstår som vennlig, imøtekommende, og generelt relativt oppegående.
Og det er egenskaper jeg vet jeg har, uten tvil, men bagasjen har vært alt for tung å bære i perioder, og jeg har hittil i mitt voksne liv hatt min fulle hyre med å holde hodet over vann, og da blir selv det enkleste i hverdagen en kamp.
Indre motsetninger
Jeg tror også de med andre usynlige sykdommer kan kjenne seg igjen i det å gjemme vekk det man tror verden ikke tåler å se. Kommentarer som «jammen, du ser jo så fresh ut!» er ikke uvanlig å få, om man forteller om tingenes tilstand.
Problemet er bare at du ser oss ikke de dagene vi virkelig har det ille. Når vi ligger i en mørk krok for oss selv, på lading, kanskje utmattet etter å ha tøyd strikken for langt, med fysiske eller psykiske smerte som holder på drive oss fra både vett og forstand.
Og de dagene du ser oss ute, så har vi trolig forberedt oss godt, og stramma maska ekstra hardt før vi gikk ut av døra hjemme. Vi later ikke som vi er syke, men spiller frisk og rask så langt det lar seg gjøre!
Maskerade
Mange med psykiske lidelser klarer å bære bagasjen sin lengre enn langt, ofte fungerer de i både utdanning og jobb, og klarer seg tilsynelatende greit, tross motgang, traumer og annen faenskap. Jeg var i den gruppa en lang stund.
Som oftest har jeg byttet hatter og masker mange ganger om dagen, alt for å skjule at jeg bærer rundt på skam, skyld, tungsinn og selvdestruktive tanker. Det nyttet virkelig ikke for meg å rømme fra fortiden, jeg ble grundig innhentet og overrumplet, men all ære til dere som står i det i dag!
Mental ryddesjau
Se på den mentale bagasjen som en bod eller en garasje, fylt til randen av ting du ikke aner hvor du skal gjøre av. Ettersom årene går vokser mengden av ting; du stabler i høyden og bredden. På et eller annet punkt er det stopp, og tingene raser over deg når du ikke makter å presse døra til boden igjen lengre.
Du finner ikke verktøyene eller styrken som kreves for å rydde underveis, slik friske mennesker kan. Strategiene som trengs for å hanskes med vonde tanker, skamfølelse, traumer og motgang, mangler helt eller delvis, og tilslutt blir du så overveldet av rotet i boden, at det medfører en total indre nedsmelting. Man møter veggen, blir utbrent… Kall det hva enn du vil, det er noe forbaska herk uansett.
Når man slutter å drømme…
Når nederlagene etter hvert ble så mange, at det sementerte et allerede fastlåst og negativt selvbilde, både personlig, i utdanning og yrkesliv, så mista jeg oversikt over både kjøreretning og fart, og selv det enkleste hinder ble umulig å forsere uten å snuble. Verktøyene til å gjøre noe med situasjonen har det vært dårlig med, kanskje ble jeg ikke godt nok utrustet fra barnsben, og kanskje ble de få jeg hadde til rådighet svekket underveis.
Når realiteten ble så brutal at alt av drømmer og ønsker føltes fullstendig uoppnåelig, så går man inn i en tilværelse hvor man eksisterer, uten å egentlig leve. Man kommer til et punkt hvor alt til slutt stopper naturlig opp, og der har jeg vært store deler av de siste 7-8 årene. Kreftene ble brukt opp, motivasjonen og engasjementet slukket og jeg ble sittende stille i en synkende båt, i stede for å tette hullet, øse vann ut av båten og ro videre.
Jeg ser ikke deg, ser du meg?
Nå har jeg fått litt mer trygghet og ro, dette siste året, og fant mot til å rydde litt i boden. Jeg fant noen gamle masker i en nedstøva boks, som jeg kjørte til avfallsstasjonen. Vurderte å gi de til bruktbutikken, men om man bruker maskene feil, så kan det bli fatalt, så valget ble fattet fort. Jeg tror dessvere jeg har flere masker der nede, i boden, under noen kasser med dårlige minner, skam og sår samvittighet som dukker opp i tide og utide, men det er ikke helsvart lengre.
Lyspunktene er flere og lengre, tryggheten i hverdagen, og i meg selv vokser stadig sterkere, og jeg ror hardere og fortere enn jeg noen gang har gjort. Jeg har fortsatt mange huller i båten som lekker, og noen ganger blir det for mye vann til å ro, men da øser jeg. Jeg nekter å synke.
Vit at du er ikke alene i mørke og motgang, selv om det føles så usannsynlig ensomt i en altfor kald verden når livet herjer som verst, vi ser bare ikke hverandre, der bak maskene.
Det er på tide at Maskemesterens erkjennelser gjøres viden kjent, så masker kan falle, og fasader kan knuses!❤️
Legg inn en kommentar