Når det stormer som verst
Blogging = overskuddsfenomen. Meningen til maskemesteren var jo å vise fram hvordan livet bak fasaden utarter seg, at ingen dager er like, at noen dager faktisk er så dritt at jeg vil grave meg ned. Problemet er vel at på sånne dager ønsker man ikke å dele noe som helst, men dette er et første forsøk på å skrive mens tåka ligger tett rundt øra.
Akkurat nå føles livet langt ifra noen dans på roser selv om bokas omslag ser ut til å ha både glanset papir og fine farger.
Idag lar jeg det altoppslukende kvalitetskravet og flinkpike-syndromet passere, og publiserer et innlegg likevel.
Energien er borte, og det eneste jeg egentlig har ork til, er å dra dyna over hodet, uten at det i praksis lar seg gjøre, men jeg greier jo forsåvidt å flytte fingrene over tastaturet.
Ofte har jeg brukt tunge dager til å skrive ned det som faller meg inn der og da. Skriveriene blir deretter gjemt unna til en lysere dag, for den slags produksjon blir ofte en smakløs saus, som mangler hovedrett.
Spørsmålet som alltid dukker opp når bølgen av mismot og tungsinn treffer er «hvor lenge varer det denne gangen?».
Jeg er glad jeg i det hele tatt evner å undre over dette, for det var en tid at mørket var så altoppslukende og varte så lenge når gardina ble trukket for at jeg så ikke ende på det.
Jeg VET det passerer, jeg vet dette bare er en midlertidig stillstand og at tiden er den hjelpen jeg har. En dag, kanskje tre, eller en uke, eller to? Håper alltid på det første, men er forberedt på det verste.
Må holde litt tempo selv om hode og kropp skriker i motstand. Gjøre de tingene som MÅ gjøres, forsøke å være litt mamma oppi en fryktelig selvsentrert tilstand . Alt annet må legges vekk.
Det er rart med det, når jeg settes på sidelinja så kan jeg sjelden peke ut årsaken til hvorfor jeg må sitte på benken.
Om det er situasjonsbetinget, stressutløst, søvnmangel eller rett og slett ubalanse i hjernekjemi helt ut av det blå er jaggu ikke godt å si.
Det føles veldig «kroppslig» om det gir noen mening. Paddeflate batterier hvor hurtiglading er ikke et alternativ, og det er ikke nødvendigvis slik at annen lading fungerer optimalt heller. Samtidig sitrer hver eneste celle i kroppen av uro.
Vinterstormen som uler rundt husveggene, som banker og bråker, som stenger veier og fjell, er egentlig ganske ok, bare man er innendørs, og vet at ikke noen andre er utendørs eller i fare på noe vis. Når det blåser opp i mellom ørene derimot, DA må jeg holde godt på hatten.
Tungsinnet kommer sigende sammen med følelsen av å ikke strekke til, og hvem av dem som ringer på og melder sin ankomst først er klinkende likegyldig, for de bryter seg inn i fellesskap, selv om jeg egentlig aldri åpnet opp døra for å ønske dem velkommen.
Kontrasten mellom inn- og utsiden blir så lattetlig store når tankene har orkan i kastene. Utsiden kan ligge nesten urørlig, som blikkstille vann, mens stormen i hodet overdøver lyden fra det virkelige liv.
Det gjelder å stå i det så lenge det varer, så stødig som det er mulig.
Har heldigvis hatt terapitime idag, kunsterapi i gruppe i 3 timer er hardkjør, men det letter på trykket og ga en liten pekepinn på hva som plager…
Puste med magen og tell til 10.
Legg inn en kommentar