O jul med din glede
Jula handler for veldig mange om fellesskap, familie, om å skape gode minner og dyrke videre på mangeårige tradisjoner. Desember er vinterens mørkeste måned, men det gjøres et hederlig forsøk på å fortrenge det ytre mørket med julelys og god stemning, ingen krok skal forbli mørk dette året. I vinduene hos folk flest har lysene kommet på plass tidligere enn noen gang, fordi 2020 har påvirket så mange liv, på så underlige måter, at alle trenger mer lys, håp, og en påminnelse om at dette vil snu, og at det blir bedre.
Tiden som ligger foran oss har en uskreven regel, om at man skal være glad og feststemt, men noen opplever jula som strevsom, og belastende på mange ulike måter. Til tross for lys, pynt, glitter og stas sliter de med et innvendig mørke, som er veldig vanskelig å dele, nettopp på grunn av forventningen om at jula er ei gledelig høytid.
Første søndag i advent har passert, og idag er det 1.desember. Hos meg er det fortsatt mørkt i kriker og kroker. Stjerna ligger nedpakket sammen med resten av jula. Der har jeg sagt det. Jeg er en av dem, som synes jul er vanskelig, på så mange plan.
Ikke alle finner glede i juletiden
For meg, som ikke er spesielt glad i mørketida så burde jo julehøytiden vært en lysende oase i et mørkt og ensformig landskap, men slik er det dessverre ikke. Adventstiden og jula trigger noen uvelkomne følelser og tanker, og disse raser ukontrollert i hodet for tida.
En del av dem er ganske positive, med drømmer og ønsker, men andre tanker er så invaderende svarte og selvdestruktive at jeg bortimot hater meg selv for å la slike tanker slippe til. Når de negative tankene får større moment enn de positive, forskyves hele maktbalansen i et allerede skakkjørt system.
Forventninger som trenger justering
Jula har aldri vært min greie, dette har ikke oppstått over natten. Jeg har alltid brukt så vanvittig mye energi til å sloss mot negativiteten og uroen som banker på i julestria, og har til dags dato ikke vunnet dette slaget, en eneste gang.
Misforstå meg rett: Jeg ØNSKER julestemning velkommen, elsker å lage julepynt, elsker glade barn med stjerner i blikket, jeg liker å høre på julemusikk, spise julemat, tenne lys i mørketid, feire at sola snur, pynte juletre, gi gaver, og alt det der.
Forventningene jeg har til jula, og det jeg forventer av meg selv samsvarer ikke helt. Det er så mye jeg ønsker å oppnå i løpet av noen uker før jul, men det jeg faktisk klarer å gjennomføre er to så vidt forskjellige verdner, at striden som utkjempes på innsiden går hardt for seg.
Julestria er ikke synderen
Mitt ønske øverst på lista er å gi barna en god jul, sørge for at de har med seg fine minner, og føre videre de beste av tradisjonene som vi voksne har med oss fra hver vår kant, og kanskje skape noen nye, bare for oss fem.
Den ekte julegleden er en flyktig følelse, som jeg strever med å holde fast på lenge av gangen. Vil mitt indre kaos skinne igjennom i jula? Vil barna vokse opp, og kun huske tilbake til barndommens jul, og en sliten og nedstemt mamma som ikke var tilstede fullt ut?
Nå tenker du kanskje at det er mye man kan gjøre i forkant for å slippe stress, køer, sistelitengaver og den slags? Dette handler ikke om julestria. Dette handler ikke om kjøpepress, pakketyranni, plastikktrær og glorete masseproduserte nisser. Ja ok, litt. DET er også litt strevsomt.
Det hele koker ned til skam… Alltid…
Det jeg snakker om, er noe helt annet, noe som jeg ikke kan forberede meg på eller unngå. Det er noe jeg heller ikke har klart å sette ord på før, men på denne første dag i desember, gir jeg det et forsøk, fordi panikken tok fra meg nattesøvnen.
Jeg er ikke alene… Men jeg føler meg ofte veldig ensom. Jeg har drevet meg selv så langt bort fra min familie og mine venner, over så mange år, at jeg kjenner dem nesten ikke mer, jeg kjenner knapt meg selv. Det var aldri meningen at det skulle bli sånn, det var ikke en bevisst handling.
Det kan vel forklares best som ubevisst selvpåført isolasjon og ensomhet, fordi alternativet har vært så mye skumlere i mange år. Jeg har vært så opptatt av å skjule meg selv og skammenm som har vokst og blitt større over veldig mange år.
Skammen over å være psykisk syk, lide av sosial angst, fått angst for å oppleve mere angst, ha dårlig råd, være ufør, ikke greie å stille opp eller strekke til, og alltid ha en overhengende følelse av å være satt ufrivillig på sidelinja i eget liv, mens resten av samfunnet jager forbi i et tempo jeg ikke klarer å følge.
Når denne tiden på året nærmer seg, så kommer alt boblende opp til overflaten, og det blir ekstra tydelig at det er skammen som fortsatt tramper på tærne mine. Jeg syns det holder nå. Dette er mitt indre sorteringsarbeid i tekstformat, det gjør vondt å skrive om, men det er kanskje nødvendig for å komme seg videre.
Nå skal jeg lage plass til stjerna i vinduet, og gjøre mitt beste for å lyse opp mørke kroker.
Anti-adventshilsen fra Grinchen
Legg inn en kommentar