Jeg heter Camilla, snuser på 40-årskrisa, og bor på et småbruk langt ute på bøgda i Nord-Troms, med min samboer og våre tre barn på 6, 8 og 12 år.

Jeg er hobbyskribent, filosof, kronisk kreativ og imaginær bonde(knøl?), med sansen for selvberging, og lever i troa på at jeg har grønne fingre, uten at det alltid er tilfellet.

Hadde du møtt meg uten å vite noe om meg på forhånd, ville du neppe plukket opp at det feiler meg noe som helst. Et muntert ansikt og en utadvendt framtoning gjemmer bort det som i mange år var mine mørkeste hemmeligheter;

Jeg er usynlig syk.

Jeg ble ufør i 2018, på grunn av psykisk helse, hvor kompleks PTSD står fram som hovedårsak.

Men ikke misforstå; Jeg er både blid og imøtekommende, helt ektefølt og på ordentlig også, når jeg finner trygghet i situasjoner og relasjoner! Denne tryggheten har jeg hatt vanskelig for å finne tidligere i livet, og det å ha tillit til at andre faktisk vil meg vel, har vært vrient å forstå inntil de siste par år.

Selverklært ekspert på personlig mur og fasade

Muren jeg hadde bygget gjennom et helt liv, for å skape avstand til alt jeg fryktet, var vanvittig solid, og jobben med å rive denne, er langt ifra over.

Maskene jeg har ikledd meg, for å skjule tungsinn, frykt og dårlig selvbilde, har vært tvingende nødvendig i perioder, for å komme gjennom dagen.

Jeg kom til et punkt, der livet følte som en løgn, og jeg var drittlei av å leve bak trange masker og fasader med retriksjoner. Dermed ble «Maskemesteren» født, en sommerdag i det Hersens covidår 2020, med egen logo, nettside og det hele…

Jeg har gått mange runder meg meg selv i både terapi og på egenhånd over mange år, og er på et mye bedre sted mentalt sett, enn for bare noen få år tilbake.

Mye av grunnen til at jeg opplever en større trygghet, tror jeg kommer av at jeg har vært åpen om mine helseutfordringer, og dermed har fått tilbakemeldinger fra mennesker i samme båt.

Det gir en visshet om at vi er flere som baler med begrensingene som ulike helseutfordringer setter for oss, og at det er helt normalt å føle på både utilstrekkelighet, uforutsigbarhet og utrygghet, helt uavhengig av hvilke kroniske sykdommer som ligger til grunn for plagene vi har.

Det bekreftes gang på gang, at det ikke er viljen det er noe i veien med, og vi gjør alle så godt vi kan med de forutsetningene vi har blitt tildelt❣ Vi er mange kronikere, med ulik bakgrunn og helt individuelle sykdomshistorier, men det vi har til felles er at vi later ikke som vi er syk, vi later som vi er friske!

Bloggen min oppsto som et ønske om å åpne opp, og kunne skrive fritt, og publisere innhold på egne premisser. Instagram og facebook hadde ikke plass til mine «walls of text» og jeg likte ikke tanken på å spamme ned venner, familie og bekjente med innhold som tidvis blir temmelig heavvy lesestoff.

Blogg er terapi, kreativt utløp, nerdete hobby, vedlikehold av gamle kunster og et av flere tiltak som fyller hverdagen med mål og mening. Ofte skriver jeg ingenting på månededsvis, mens det bobler over av ideer og skapertrang i andre perioder, avhengig av helsa og energinivå. Jeg har fylt bloggen med skriblerier over en periode på 2 år, og her finnes innhold som er både morsomt og optimistisk, helsvart og pessimistisk – og ALT i mellom.


Kort og langt om meg selv:

Superstolt mamma til 3 fantastiske små mennesker, som fyller livet med mening og innhold.

Introvert ekshibisjonist med sosial angst, og et alterego under konstruksjon.

Jeg omfavner min indre nerd med stor kjærlighet, og leser heller technews enn mote.

Tussete bygdetulling med sans for landlig liv, og alt lurveleven det kan medføre.

Lider av kronisk kreativitet – uhelbredelig type.

Prokrastinator av ypperste klasse,

Tendenser til å krisemaksimere og utsette enhver ubehagelig situasjon.

Tilbøyelig til å vitse bort både spøk og alvor.

Når båten tar inn vann fortere enn jeg kan øse, så flyter jeg ganske godt på galgenhumor og plagsom optimisme.

Det meste kan komme fram i lyset, og jeg regner med om at jeg får høre det tidsnok om noe burde forblitt på skyggesiden.