Estimert lesetid: 6 minutter

To alternativer – intet mer, og intet mindre

Takk for sist, lenge siden nå! Eller velkommen hit, om du er førstegangsleser! Skrivekløen har ikke vært så innpåsliten etter jul, noen innlegg her og der, sist i mars… Men så kommer det snikende igjen da… Denne trangen, til å dele en hel masse tekst med den som måtte være så (u)heldig å ramle innom!

Hva jeg har drevet med siden? Jeg har brukt mye tid på å tegne, tid for hus heim og sånne voksengreier som gjør at man tilsynelatende oppfattes som normalt oppegående, mye tid i hønsehuset, fryktelig mye tid til å være kreativ utenom skriving, og enda mere tid på å ta vare på meg selv, jobbe med tankemønstre og bryte dårlige vaner.

Har rukket å være innlagt på DPS på ny, planlagt, på runde 2, og begynt å eksponere mitt engstelige vesen for både 2- og 4-beinte (hund!), noe som har gått bemerkelsesverdig bra! Mer om det en annen gang kanskje! Først må jeg få lufta ut det som trykker på akkurat nå. Eller, det vil si, det har trykka på ganske lenge egentlig.

Denne blogginga jeg har bedrevet, til og fra siste 9 måneder, i all sin komplekse enkelhet, krever en drastisk endring. Nettsida har hatt voksesmerter en stund. Jeg har ikke visst helt hva jeg skulle gjøre; kanskje det er på tide å legge ballen død, avslutte skriving og gjøre en ende på maskemesteren?

La oss ta det fra begynnelsen

Jeg vet fortsatt ikke riktig hva eller hvor jeg vil med bloggen, men skriving har lenge vært en ventil for å lette på trykket. Forskjellen, før blogg – og nå, er at innholdet deles med dere som stikker innom. Utformingen blir nok litt annerledes når det er ment for flere øyne enn mine egne, men jeg legger ikke så veldig mye lokk på noe, siden jeg er hellig overbevist om at det må være rom for hele spekteret av alle følelser og tanker som rommer selve livet. Medgang og motgang, her feies ingenting under gulvteppet.

Da jeg så for meg at blogging kunne være noe for meg, tenkte jeg at jeg ville ha en myk start, med full kontroll på eget innhold og design, heller enn å støte på troll og andre ubehagelige begrensninger. Jeg valgte å legge ut blogginnleggene mine på min selvstendige nettside.

Tankegangen var vel at dersom folk ønsket innholdet mitt, ville de kanskje finne meg uansett. Men jeg klarte ikke selv helt å tro på at så veldig mange gadd følge med på en blogg som spenner over et rimelig bredt spekter av fjolleri, og snubler rundt i alle himmelretninger. Med innlegg i tide og utide, så er nok lesergrunnlaget litt ganske snevert?

Det hadde jo vært spennende å se hvor langt ut innleggene kunne nå på en etablert bloggplattform, som f.eks blogg.no, men det frister så lite å skulle sloss på leselistene med nebb og klør, selv om det ser ut til at flere godt lagra gæmliser i samme aldersgruppe som meg selv, presser mot toppen.

Når jeg ikke kan opprettholde en produksjon, hvor kvalitet og MENGDE er stikkord, så har jeg innsett at den skuta der får noen andre seile, så ror jeg heller etter i bedagelig tempo, med fritt valg av egen farkost. Det betyr at jeg, jeg betaler for eget domenenavn (maskemester.no) og for plassering av maskemesterens nettside hos et webhotell.

Jeg kan gjøre akkurat som jeg vil, legge meg når jeg vil, skrive innlegg om hva jeg vil, så ofte eller så sjelden jeg vil, og ellers gjøre akkurat det som måtte falle meg inn. Baksiden: publisitet og markedsføring er vel sånn sett et par fremmedord, men jeg kan fint leve uten.

Det innebærer også at at jeg tar meg av alt det tekniske selv, som tar en hel del tid, og akkurat nå gir denne teknikaliteten en hel del begrensninger som har med seg utilsiktede konsekvenser, og det er en tanke tungvint, når dette bare er hobby og terapi.

Blogging for spesielt interesserte

For 8-10 år siden var webdesign en fin liten hobby som jeg brukte mye tid på, og jeg sørget for å få en ny nettside opp å gå til den lokale rideklubben i årene jeg var styremedlem og hesteeier. Dette var kjempegøy, ganske krevende, mye nytt skulle læres, og jeg hadde drømmer og tanker om å gjøre det til noe mer enn en hobby, både med tanke på utdannelse og levebrød, når det plutselig dukket opp flere betalte oppdrag.

Kunnskapsnivået var ikke der jeg følte det måtte være, selvtilliten var rufsete, og jeg var elendig på prioritering og planlegging, hadde forventninger som ikke samsvarte med realiteten, og greide ikke sette krav eller stille vilkår. Som halvfrisk/halvsyk og mellom mange stoler, så slet jeg meg selv ut før jeg var kommet av flekken.

Jeg er likevel veldig stolt av det jeg fikk til den gang, og under her ser du et par steingamle (2011/2012) skjermdumper fra mine to mest omfangsrike prosjekter fra den gang, en PRO Bono og en betalt. Det grafiske utrykket sto jeg selv for 100 %, mens rammeverket som var basisen til nettsidene den gang var Joomla, et CMS (Content Management System – et system for å administrere innhold på en nettside) med likhetstrekk til systemet som Maskemesterens nettside kjører på, nemlig WordPress.

Teknisk tull kanskje, og totalt uinteressant for de fleste, men for de som kan tenke seg å blogge, uten trollerier og hylekor, så anbefaler jeg dette som en mulig retning.

Jeg velger å tro at jeg er på et nytt og bedre sted, at jeg tåler kritikk bedre, og at jeg klarer å sette grenser på en god måte, både ovenfor meg selv og andre. Tankene om å kunne leve av design, er fjernt for meg, men interessen er der, og jeg elsker å bryne de små grå! Kreativiteten bobler over for tiden, og bloggen + sosiale medier gir meg en god plattform for å få tilfredsstilt en gnagende oppmerksomhetstrang som kommer innom fra tid til annen.

Hvem er dere, leserne mine? 

Så langt er jeg stolt av skaperverket mitt, og har ikke hatt noe stort fokus på at dette skal leses av gud og hvermansen, men statistikken forteller meg at når noen ramler innom, så blir de gjerne en stund, og mange leser en anseelig mengde innlegg før de forsvinner ut i intet.

Det hadde vært spennende med konstruktiv kritikk, tilbakemeldinger på hva som fenger eller suger, selv et nettroll hadde vært litt krydder i hverdagen, for når flere tusen har vært innom siden august i fjor, så må jo noen kunne mene en ting eller to om hvor skapet skal stå?

Så hva vil du med bloggen, du som ramla innom og leser dette? Det vet jeg ikke så mye om, men trafikken til nettsida avtar jo ikke, heller tvert i mot, selv i denne lange perioden uten et innlegg på ukes- og månedsvis, så trekkes folk inn, uten at jeg egentlig vet hva som utgjør dragningen.

Nå har jeg kommet til punktet hvor jeg må ta en stor avgjørelse, og slik jeg ser det har jeg 2 valg:

1. Enten må jeg legge ballen død, og avslutte skriving for publisering.
2. Eller oppgradere til et større hotellrom slik at nettsiden får større plass til alt dette ekstravagante innholdet jeg har produsert, og vurderer å produsere mer av.

Hvorfor? Jeg trenger ingen suite, men enkeltrommet som nettsida bor på, har vist seg å bli så smått at jeg ikke lengre kan legge ting i søppelkassa uten å få trøbbel, og jeg må ut på gangen for å skifte mening. Nødvendige oppdateringer av systemet kan kun gjøres om jeg holder pusten og drar inn magen.

Dette innlegget er faktisk gjenbruk av et gammelt upublisert  innlegg som ble sendt i søpla forrige måned, uten å slettes fullstendig. Fordi det var ikke plass til å opprette et nytt, ei heller flytte flere i søpla, måtte jeg ta en runde i tenkeboksen, og når resirkulering av gamle innlegg blir et tema, da har alarmklokkene ringt lenge nok.

Det som er sikkert, er at interessen dere viser trigger til å fortsette; Utvide. Gi gass, og finne plass til nytt innhold!? Innleggene vil trolig fortsette å være like uforutsigbare, både i mengde, lengde, publiseringstidspunkt og tema som alltid tidligere, men noen må betale for moroa, og foreløpig er det meg!

Om du vil bidra til å holde kalaset i gang, og håper på mer innhold så kan du også støtte meg via BuyMeACoffee.com!

Delinger, likes og kommentarer bidrar selvfølgelig til å kaste bensin på bålet, og det er helt gratis!